Spørsmålet om i hvilken utstrekning forklaringer som vitner i straffesaker har avgitt under etterforskningen, kan leses opp under hovedforhandlingen, reguleres dels av straffeprosessloven § 296 andre ledd første punktum og § 297 andre ledd og dels av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1 og nr. 3 bokstav d. Temaet for artikkelen er de begrensninger i opplesningsadgangen som følger av EMK.

På grunnlag av praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) må det skilles mellom tilfeller hvor vitnet er til stede under opplesningen, og tilfeller hvor vitnet ikke er til stede. Hvis vitnet er til stede, kan den rett som siktede har til krysseksaminasjon etter EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav d, tilfredsstilles ved at siktede får anledning til å imøtegå og stille spørsmål til vitnet. Dersom vitnet ikke er til stede, kan opplesning ikke tillates hvis en domfellelse utelukkende eller i avgjørende grad må baseres på den oppleste forklaring, og siktede verken da forklaringen ble avgitt, eller på et senere stadium av forfølgningen har fått anledning til å imøtegå og stille spørsmål til vitnet.

I tillegg til at siktedes rett til krysseksaminasjon etter artikkel 6 nr. 3 bokstav d må være tilfredsstilt, er det et vilkår for opplesning at rettergangen etter en totalvurdering tilfredsstiller det generelle krav om rettferdig rettergang i artikkel 6 nr. 1. Det er imidlertid bare unntaksvis at en forklaring kan nektes opplest på grunnlag av denne bestemmelsen.

Høyesterett har i enkelte avgjørelser stilt strengere vilkår for opplesning enn det som følger av praksis fra EMD, men Høyesteretts praksis er nylig justert slik at den nå er i samsvar med EMDs praksis.