Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 387-439)
av Aslak Syse
Sammendrag

Artikkelen systematiserer og gjennomgår høyesterettsdommene fra de siste 20 årene om helserettslige spørsmål. Avgjørelsene om pasientskadesaker utgjør et viktig undertema. Et annet område hvor det også foreligger en viss rettspraksis, er tvangssaker vedrørende innskriving og utskriving fra tvungent psykisk helsevern. Det viktige spørsmålet om retten til nødvendig helsehjelp etter helselovgivningen er oppfylt, kommer sjelden opp for domstolene. I realiteten har Høyesterett bare i én sak tatt stilling til dette spørsmålet, i Fusa-dommen. Det kan forventes at det på dette området vil komme flere saker til pådømming, blant annet vedrørende retten til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter pasientrettighetsloven § 2-1. Retten til helsehjelp er derfor temaet for et eget avsnitt. I det avsluttende avsnittet behandles en rekke ulike problemstillinger som har vært domstolsbehandlet. Flere angår det som kan kalles helsepersonellrett. For øvrig gjelder det tvister om økonomisk fordeling i utbyggingssaker innen helsesektoren, spørsmål vedrørende legemiddelomsetning og om sletting av pasientsensitiv informasjon fra et helseregister.

Vitenskapelig publikasjon
(side 440-463)
av Leif Petter Olaussen
Sammendrag

Oppklaringsprosent er et vanlig mål for politiets oppklaring av kriminalitet. Det er tilsynelatende enkelt fordi forståelse av det ikke krever mer enn innsikt i vanlig prosentregning. Blant ansatte i politiet, påtalemyndigheten, jurister med særlig interesse for strafferett, og justispolitikere finnes det dessuten innarbeidete tanker som gir oppklaringsprosenten mening, som gjør den til en viktig indikator. Den antas å være av vital betydning for strafferettsystemets avskrekkende virkning og for folks tiltro til politiet. Mekanismer bak endringer i oppklaringsprosentens størrelse de siste 40 årene gir imidlertid grunnlag for å spørre om det har noen mening å la denne prosenten være en så sentral indikator.

(side 464-473)
av Eivind Kolflaath
Sammendrag

Artikkelen fokuserer på flertydighet i lovtekster, i kontrast til vaghet og andre former for uklarhet. Forfatteren legger til grunn et kontekstuelt begrep om flertydighet og viser gjennom eksempler fra lovtekster at det finnes minst fire ulike kilder til flertydighet. Eksemplene illustrerer også at flertydige lovtekster gir opphav til prinsippavgjørelser om hvordan selve ordlyden skal forstås. Artikkelforfatteren påpeker at en flertydig ordlyd er flertydig også etter at den juridiske betydningen er avklart, og reiser spørsmålet om flertydige lovparagrafer i større utstrekning enn i dag bør entydiggjøres gjennom lovendring.

(side 474-491)
av Vidar Strømme og Anine Kierulf
Sammendrag

Injurieretten har vært i betydelig endring de seneste årene. Ikke minst skyldes dette den økte innflytelsen fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Nyere rettspraksis har generelt utvidet ytringsfrihetens rammer, i dag er det et vilkår for inngrep at sanksjonen er «nødvendig i et demokratisk samfunn». Den såkalte rettstridsvurderingen er nå langt videre og fremstår som en overordnet rettslig standard. I denne artikkelen rettes søkelyset mot et av elementene i det injurierettslige byggverket, selve tolkningen av utsagn. Forfatterne hevder at domstolene skal basere seg på en rent sproglig fortolkning, hvor rettskildeprinsipper setter få eller ingen grenser. Også prinsippene for tolkning har altså endret seg i forhold til eldre rett, som satte snevrere grenser for hva som var relevant i en tolkningsprosess.

(side 492-499)
av Imran Haider
Sammendrag

I løpet av den senere tiden har det gjennom rettsavgjørelser fra Høyesterett skjedd en avklaring av hvordan et tilfelle av motstrid mellom EMK og norsk rett skal bedømmes i norsk rett. Artikkelen behandler spørsmålet om hvordan motstrid mellom andre konvensjoner enn de som er inkorporert gjennom menneskerettsloven, og norske lover som er gjort betinget av at de skal anvendes i samsvar med våre internasjonale forpliktelser, skal løses. Dette spørsmålet blir belyst med utgangspunkt i FNs flyktningekonvensjon. Artikkelforfatteren konkluderer med at det fortsatt eksisterer konstruksjoner som har til formål å la det siste ordet ligge hos norske myndigheter ved tolking av lover på områder med folkerettsreservasjoner. Forfatteren konkluderer videre med at utviklingen i relasjon til EMK ikke kan få en slik betydning at eventuelle eksisterende forbehold mot å la internasjonale regler få full kraft i norsk rett, opphører å eksistere på ethvert område.

Debatt
(side 503-505)
av Erik Nord
(side 506-508)
av Asbjørn Kjønstad
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon