Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 209-210)
av Ole Mestad
(side 211-223)
av Asbjørn Kjønstad
Sammendrag

Fra 1. juni 2004 innføres det et totalforbud mot røyking på alle serveringssteder. Forbudet gjelder for arbeidslokaler og for lokaler der allmennheten har adgang. Det gjelder ikke for steder med utendørsservering.

Prinsippet om røykfrihet tar sikte på å verne om tre persongrupper/interesser: (1) Serveringspersonalet skal ha et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. (2) Det skal bli et åpnere samfunn for astmatikere, allergikere og andre som plages av tobakksrøyk. (3) Kaféer og andre serveringssteder skal ikke være et rekrutteringssted hvor ungdom starter å røyke.

I artikkelen gjøres det rede for hvor langt prinsippet om røykfrie serveringssteder går. Forfatteren distanserer seg fra flere standpunkter som er inntatt av helseøkonom Erik Nord i en artikkel i Lov og Rett 2003 s. 569.

Vitenskapelig publikasjon
(side 224-244)
av Hans Petter Graver
Sammendrag

Krav om offentlig konsesjon er en restriksjon på EØS-avtalens friheter. Tildeling av en konsesjon som er et begrenset gode, kan i tillegg være opprettelse av en privilegert posisjon i markedet som kan utgjøre en særlig eller eksklusiv rettighet i konkurransereglenes forstand. Denne artikkel beskriver de krav som EØS-avtalen stiller til den prosedyre forvaltningen skal følge ved tildeling av konsesjoner. Dersom man følger en anbudslignende prosedyre, vil EØS-avtalens krav være oppfylt. Det offentlige er likevel ikke bundet til en slik prosedyre, men kan tildele konsesjoner ut fra et individuelt skjønn og uten at en konkurranseprosedyre er fulgt. Dette forutsetter likevel at en slik tildelingsmåte kan begrunnes ut fra de hensyn som ligger bak ordningen, at konsesjonsordningen bygger på objektive og ikke diskriminerende krav, og at prosedyrene er upartiske og gjennomsiktige og avgjørelsene overprøvbare.

Vitenskapelig publikasjon
(side 245-263)
av Bettina Banoun
Sammendrag

Reglene om lignings- og domstolsbehandlingen bør utformes slik at man normalt sikres riktig ligning med minst mulig ressursbruk. Samtidig bør skattyterens rettighetsvern økes i takt med styrken av inngrepet. Ved en gjennomgang av praksis kan det påvises at arbeidsfordelingen mellom skattyterne og ligningsmyndighetene ofte kan forklares nettopp ut fra hensynet til samfunnsøkonomisk effektivitet og skattyters relative rettighetsvern. Både omfanget av selvangivelsesplikten, bevisavskjæringspraksisen, passivitetsvirkningene og forskjellene i rettssikkerhetsgarantiene ved tilleggsskattevedtak og alminnelige skattesaker kan i stor grad forklares ut fra disse to hensyn.

(side 264-284)
av Pål Mitsem
Sammendrag

Når parter i en tvist ber om råd fra en sakkyndig, vil oppdraget være presisert i et mandat. Formuleringen av mandatet kan være viktig for sakens utfall. Spørs­målet om hvordan mandatet skal formuleres, har likevel blitt stemoderlig behandlet i både teori og praksis. I de senere år har forsikringsselskapene søkt å få representanter for de skadelidte til å akseptere at mandatet utformes i tråd med vedlegg til NOU 2000:23. Dette søkes lagt til grunn på en måte som strider mot skadeserstatningsloven og den eneste fornuftige tolkning av NOU 2000:23.

(side 285-309)
av Tore Fjørtoft
Sammendrag

Dei siste åra har det skjedd ei rekke vesentlege endringar i inkassolova og inkassoforskrifta. Artikkelen gjer greie for hovudinnhaldet i endringane og bakgrunnen for dei. I tillegg tek artikkelen opp enkelte spørsmål om forholdet mellom inkassolova og EØS-retten. Til slutt blir det gitt ein kort presentasjon av pågåande lovarbeid på området.

(side 310-315)
av Mari Mehlen og Henrik Nesmark
Sammendrag

I saker der det er tvil om en bilulykke er årsak til personskade, ønsker partene og de medisinske sakkyndige ofte at ulykken analyseres av teknisk ekspertise for å beregne i hvilket område belastningene i kollisjonen har vært. Vi finner ved hjelp av beregninger fram til i hvilket område belastningene på bilen har vært i den aktuelle ulykken basert på skadeomfanget på bilene. Fysikken i mange av disse kollisjonene er forholdsvis enkel, som for eksempel ved en påkjørsel bakfra; den påkjørende bilen har med seg energi inn i kollisjonen i form av bevegelsesenergi som er et produkt av bilens masse og hastighet. Når den treffer den stillestående bilen, oppstår det deformasjoner som krever energi. En del av den påkjørende bilens bevegelsesenergi går derfor over til deformasjonsenergi, mens noe overføres til den påkjørte bilen, i form av at denne får en hastighet (bevegelse), og resten blir igjen i den påkjørende bilen, i form av bevegelse. Problematikken i dette ligger i å vurdere hvor mye energi som går med til å lage skadene. Dersom skadeomfanget vurderes for høyt, blir de beregnede hastigheter også for høye. I to artikler i Lov og Rett av Pål Mitsem (begge i 2003, s. 490–495 og 538–556) har det vært rettet kritikk mot forsikringsselskapenes bruk av slike beregninger, og det har vært stillet spørsmålstegn ved aktørenes hensikter og troverdighet. Forfatteren av disse artiklene har dessverre hatt et noe feilaktig utgangspunkt for sine vurderinger, hvilket vi ønsker å rette opp gjennom en klargjøring av fysikken i dette.

Kommentar
(side 317-318)
av Hans Petter Graver
(side 319-320)
av Arild Holth
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon