Kollektive pensjonsordninger er generelt enten tariffestet eller ensidig fastsatt av bedriften. Selv om statens pensjonsordninger er fastsatt ved lov, og dermed i en viss forstand ensidig av statstjenestemennenes arbeidsgiver, har pensjonenes rettsgrunnlag tradisjonelt blitt oppfattet å være arbeidsavtalen mellom staten og dens tjenestemenn. Helt siden Statens Pensjonskasse ble innført som en generell ordning ved lov i 1917, har det vært lagt til grunn at pensjonsordningen gir statens tjenestemenn en særrett til pensjon som er beskyttet i forhold til Grunnloven §§ 97 og 105. Særretten omfatter ikke bare opptjente rettigheter, men også retten til å fortsette opptjening på de vilkår som gjelder for medlemmer av pensjonskassen, dvs. retten til å få den pensjon som er forespeilet. Også staten har lagt dette til grunn både som arbeidsgiver og som lovgiver. Etter forfatterens oppfatning reduserer ikke endringsforbeholdet i lovens § 43 den beskyttelse statspensjonistene har etter Grunnloven § 97. Grunnloven beskytter mot urimelige og urettferdige inngrep i pensjonsrettighetene. Siden disse hviler på kontraktsgrunnlag som har vært oppfattet som vernet, og loven selv ikke entydig fraviker dette, vil enhver reduksjon kunne oppfattes som urimelig og urettferdig.