I et innlegg i Lov og Rett nr. 7, 2003 (s. 395-406) retter Bjørnar Olaisen sterk kritikk mot sakkyndighetsutøvelsen som foretas ved Folkehelseinstituttet, Divisjon for rettstoksikologi og rusmiddelforskning (RE), tidligere Statens rettstoksikologiske institutt (SRI). Det dreier seg om straffesaker etter vegtrafikklovens § 22 (om påvirkning med annet berusende eller bedøvende middel enn alkohol, nedenfor kalt stoff). Hans hovedinnvending er at REs sakkyndige i for stor grad vektlegger betydningen av de målte blodkonsentrasjoner av påvist(e) stoff(er), mens det etter Olaisens mening ikke, på individuelt nivå, er noen klar og entydig sammenheng mellom blodkonsentrasjon av stoff og påvirkningssannsynlighet eller påvirkningsgrad. Han uttrykker også bekymring for at de sakkyndige fra RE i for liten grad vektlegger en legeundersøkelse som konkluderer med at gjerningspersonen ikke var påvirket, og at domstolene derfor dømmer for mange i henhold til dagens lovgivning på grunnlag av de «strenge» bedømmelsene fra RE.

Forfatterne gjennomgår det vitenskapelige grunnlaget for den aktuelle type sakkyndighets-erklæringer, diskuterer spesielt betydningen av den legeundersøkelsen som gjennomføres i denne type saker, og tar opp noen av Olaisens utsagn som de mener kan være villedende.