Tale i Ullern kirke 10. juli 2003

Ja, Johs. Andenæs ruvet slik – med sine åndsevner, med sitt arbeid, med sin karakter – at en tidsperiode i norsk rettsliv – hans epoke – nå er slutt. Han var en høvding som rettsvitenskapsmann, som en frontskikkelse i vårt offentlige liv, som et kraftfullt og varmt menneske. Det er få jurister gjennom norsk historie som har hatt en slik innflytelse i rettslivet.

Alle nålevende norske jurister – og store kretser i folket ellers – har et forhold til Johs. Andenæs. Mange er de som har hatt ham som et forbilde.

Hans arbeidskraft syntes lenge uten ende. Åttiårsdagen ble markert med ny bokutgivelse. Og den ble fulgt av nok et arbeid om ”Straffen som problem” med en fornyet analyse av det eldgamle spørsmål. Så sent som i fjor – det år han fylte nitti – kom en inngående artikkel om europeiske menneskerettigheter, og han hadde fortsatt klare meldinger i den offentlige debatt.

Han har ytet så lenge og så meget som et menneskeliv kan gi rom for. Vi er samlet i takknemlighet og ærbødighet.

Allerede i studietiden stod han, er det sagt, ”sånn midt imellom lærerne og oss alminnelige studenter”. Etter en glimrende embetseksamen i 1935 og praksis som dommerfullmektig, gikk han inn i sin livslange forskning. Først som universitetsstipendiat med utenlandsstudier. Han fikk skuddsår under kampene i april 1940. Snart etter stod han fram som en vitenskapelig kraft. Hans doktoravhandling om straffbar unnlatelse var en lyskilde i en kulturhungrende krigstid. Det går gjetord om tilstrømningen til hans disputas i 1943. Men hans liv og lære var ikke i pakt med den nye tid. Det ga opphold i ”professorbrakka” på Grini og i arbeidsleir med senere kolleger i Høyesterett.

Under det vanskelige rettsoppgjøret som fulgte, talte han rettstankens og moderasjonens sak. Som en ung mann uten noen organisasjon i ryggen hevdet han med styrke de grunnleggende rettsprinsipper – vår rettsarv – i den ladete situasjon. Han fikk tilnavn som leder av silkefronten, men ble tross sin unge alder konstituert som dommer i Høyesterett slik at hans syn fikk virke også der.

Gjennom de følgende årtier skapte han sin posisjon som vår fremste rettsvitenskapsmann. Hans sentrale fagbøker innenfor strafferett, straffeprosess og statsrett står som hovedverk i norsk rettslitteratur. Boken ”Alminnelig strafferett”, som nok er hans ypperste arbeid, har virkning – skjønt den er en lærebok – langt utover studentene og Universitetet. Den er et utgangspunkt overalt der et strafferettslig spørsmål skal løses, i hele rettslivet, også i Høyesterett.

Lovtolkeren og lovskriveren hadde et tett samarbeid gjennom hans penn. Som lovtolker påviste han reformbehov, som han deretter kunne forfølge gjennom utredning og lovforslag – bare i Straffelovrådet var han med på innstilling i over 25 lovsaker – og i tidens fylde kom disse, nå som lov, igjen under hans fornyete analyse og vurdering. Med en tilstrekkelig tillit hos myndighetene – som Andenæs hadde livet gjennom – kunne denne virksomhet få en helt særegen samlet virkning – i domstoler, i storting, i regjeringskontorer.

Johs. Andenæs sier i sine erindringer at han ikke har funnet noe mønster i de mange saker han gjennom livet har engasjert seg i. Jeg tør peke på det mønster at han har levd landets liv – som aktiv borger og som intens fagutøver. Ved de tallrike bidrag som Johs. Andenæs har gitt til rettsdebatten, får vi rullet opp for oss vårt samfunn i omforming. Etter rettsoppgjøret fulgte beredskapslov, rettssikkerheten i forvaltningen – der hans innlegg ga støtet til en omfattende rettsreform – og jeg nevner som stikkord for tanken: dødsstraff, styringsformen for statsbedrifter, personlighetens rettsvern, fellesmarkedet og grunnloven, juryordningen ble en gjenganger. I rektortiden møtte han studentopprøret. Og vi kan legge til blant meget annet diskusjoner om ytringsfriheten, om vern av eiendomsrett, om moms, promillekjøring, narkotikastraffer og om menneskerettigheter. Andenæs har vært analytiker og rådgiver, refser og forsvarer – av myndigheter, av presse, av studenter, av andre samfunnsgrupper, av enkeltmennesker.

Kvalitetsmerket er der overalt. Tankens klarhet, språkets presisjon og enkelhet, strenge krav til nøyaktighet, kunnskaper over store forskningsområder, gjennomarbeidete – undertiden gjennomstridte – standpunkter. I tillegg kommer de krevende ordene uavhengighet og integritet – faglig og personlig integritet.

Johs. Andenæs har betalt hva rakryggethet har kostet. Hans grunnsyn på rettssikkerhet og straff har over tid vært angrepet fra flere kanter. Han har stått fast der dette var hans syn. Men han har med den samme sannhetssøkning revurdert sine standpunkter når han fant grunn til det. Han erkjente at det faglige grunnlag delvis sviktet for den behandlingsoptimismen i strafferetten som han i sine unge år mente var fremtiden, og han trakk de nødvendige konsekvenser i sin forskning og i de kriminalpolitiske vurderinger.

For norsk rettsmiljø har denne integritet dannet et landemerke – la oss gjerne si fyrtårn – ikke minst når det var urolig vær. Han ble etter hvert en institusjon – en rettslivets landsfader – som vi ofte ble inspirert av og så mange ganger følte stolthet over.

Men selv med den rolle Johs. Andenæs har spilt i nasjonens offentlige rom, var han først og fremst professor Andenæs. Universitetet i Oslo var hans arbeidssted nesten hele tiden fra han kom som student. Her levde han den aktive universitetslærers travle liv. Det ble etter hvert mange og fremskutte oppgaver som han lot seg spenne foran, både på universitetet og i andre faglige sammenhenger. Men de mest omfattende personlige inntrykk som lever etter ham, er nok hos skarene av tilhørere – de må være tusener – ved forelesninger og seminarer.

Johs. Andenæs har slike dimensjoner at han krever et historisk perspektiv. Han har videreført, men også fornyet tidligere slektledds lovgivningsarbeid og har tilført sine forgjengeres rettstenkning mange nye elementer. Summen er den åpne, men balanserte andenæske analyse og vurdering. Rettssikkerhet for individet, åndsfrihet og toleranse er kjernebegreper i hans tenkning. Den som hevdet ytterliggående standpunkter, fikk ikke hans støtte.

Han står i et lysskjær også i kraft av sin personlighet. Om Schweigaard ble skrevet de linjer, som likeledes kan stå over kamplivet til Andenæs: ”Mer blankt et skjold ei kjempe bar fra striden nogen sinde.” Samtidig må bildet utfylles med den glade Johs. som vi ikke må glemme. Det var strev og alvor og strid, ja visst. Men han dro ofte med smil inn i den faglige kamp. Og når arbeidsdagen var over, stod han fram i spissen også i det glade samvær, gjerne den livlige universitetsfest, aktiv i ordleken, full fart i dansen.

Ved denne båren har vi plikt til å se fremover. Hans livsverk vil best bli æret når det utløser mer innsats, med kraft, for å bedre vårt rettssamfunn – styrke det videre – og for å gi våre rettsideer virkning videre ut i verden.

Til sist, og særlig viktig: Når vi taler om livet til Johs. Andenæs, så tenker vi – som vi her har gjort – samtidig på Ida, som var hans aller nærmeste i alt hans virke, i familieliv og i arbeidsliv, helt siden ungdommen.

Det blir et stort tomrom der han var. Vi vil hedre hans minne.

Carsten Smith