Høyesterett har i flere avgjørelser uttalt at norske domstoler ved tolkingen av EMK skal benytte den samme metode som Den europeiske menneskerettsdomstol. Formålet med denne artikkelen er å gi et visst innblikk i denne metoden. Wienkonvensjonen om traktatretten gjelder også for tolkingen av EMK. Utgangspunktet for tolkingen er den alminnelige betydningen av de ordene som er brukt. Domstolens rettsutvikling baseres gjerne på undersøkelser av om det har utviklet seg en europeisk konsensus om spørsmålet, men praksis viser også eksempler på vilje til aktivisme uten støtte i noen egentlig utvikling i rettsoppfatningen i europarådsområdet. Det er gode holdepunkter for å holde fast ved det rettslige hovedsynspunkt at partenes dokumenterte forutsetninger, særlig slik disse har kommet til uttrykk i teksten, skal være avgjørende for tolkingen. Dette setter rammer for hva som kan oppnås gjennom utviklingspreget tolkning, særlig ved at Domstolen normalt vil avvise å lese inn i konvensjonen nye rettigheter som ikke var inkludert fra begynnelsen av. Disse rammene har dog blitt overskredet i noen saker. Innenfor rammen som konvensjonen trekker opp, vil formålsbetraktninger og EMDs egen praksis være sentrale rettskilder når konvensjonens innhold skal fastlegges. Reelle hensyn, herunder hensyn til statens interesser, kan påvirke tolkingen.