Den 11. februar 2003 ble det avsagt fire dommer mot Norge i Strasbourg. Alle sakene gjaldt rekkevidden av uskyldspresumsjonen utenfor straffesaker. To av sakene gjaldt erstatning etter strpl. §§ 444 flg. i anledning strafforfølgning, mens to saker gjaldt adgangen til å pådømme fornærmedes eller andre skadelidtes erstatningskrav etter at den tiltalte hadde blitt frifunnet for straff. Det er de to sistnevnte sakene som drøftes i artikkelen. Norge ble frifunnet i den ene, men domfelt i den andre. Domstolen fant ikke at konvensjonen ble krenket alene av den grunn at en som var frifunnet, likevel ble idømt erstatningsansvar. Men adgangen til å pålegge erstatningsansvar måtte anvendes på en måte som ikke reiste tvil om riktigheten av frifinnelsen for straff. Forfatteren mener at det ikke er behov for noen lovendring etter Strasbourg-avgjørelsene, men at de norske domstoler ved utformingen av fellende dommer for erstatning må utforme premisser som er forenlig med uskyldspresumsjonen.