Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 177-178)
av Per Stavang
(side 179-202)
av Anders Bratholm
Sammendrag

I fjor ble det mellom staten og forskerne Gunnar Nordhus og Edvard Vogt inngått forlik i den såkalte politivoldsaken i Bergen. Forliket hadde to hovedpunkter: Det var enighet om en erklæring fra Justisdepartementet om forliket, og Nordhus og Vogt ble tilkjent et beløp hver i erstatning. Dermed var punktum satt for en sak som hadde pågått i over 20 år, og som Per Egil Hegge oppsummerte slik i Aftenposten: "Hele historien kan oppsummeres i én setning ... Det som er skjedd i denne saken skulle ikke ha skjedd i en demokratisk rettsstat med fri presse." - Professor Anders Bratholm kom tidlig inn i politivoldsaken, og har deretter vært en del av historien frem til dens avslutning. I denne artikkelen gir han et overblikk over saken og reflekterer over dens mer prinsipielle sider. Han gjennomgår hele maktapparatets - derunder medienes - svikt og trekker frem sakens absurde og rystende sider. Vendepunktet i saken kom da Høyesterett besluttet at de såkalte bumerangsakene skulle gjenopptas, noe som ledet til frifinnelse av de som var uskyldig dømt. Senere fikk disse syv til sammen ca. 2,5 mill. kroner i kompensasjon av staten, dvs. om lag 100 000 kroner for hver måned de med urette hadde sittet i fengsel.

(side 203-230)
av Frode Elgesem
Sammendrag

Høyesterett har i flere avgjørelser uttalt at norske domstoler ved tolkingen av EMK skal benytte den samme metode som Den europeiske menneskerettsdomstol. Formålet med denne artikkelen er å gi et visst innblikk i denne metoden. Wienkonvensjonen om traktatretten gjelder også for tolkingen av EMK. Utgangspunktet for tolkingen er den alminnelige betydningen av de ordene som er brukt. Domstolens rettsutvikling baseres gjerne på undersøkelser av om det har utviklet seg en europeisk konsensus om spørsmålet, men praksis viser også eksempler på vilje til aktivisme uten støtte i noen egentlig utvikling i rettsoppfatningen i europarådsområdet. Det er gode holdepunkter for å holde fast ved det rettslige hovedsynspunkt at partenes dokumenterte forutsetninger, særlig slik disse har kommet til uttrykk i teksten, skal være avgjørende for tolkingen. Dette setter rammer for hva som kan oppnås gjennom utviklingspreget tolkning, særlig ved at Domstolen normalt vil avvise å lese inn i konvensjonen nye rettigheter som ikke var inkludert fra begynnelsen av. Disse rammene har dog blitt overskredet i noen saker. Innenfor rammen som konvensjonen trekker opp, vil formålsbetraktninger og EMDs egen praksis være sentrale rettskilder når konvensjonens innhold skal fastlegges. Reelle hensyn, herunder hensyn til statens interesser, kan påvirke tolkingen.

(side 231-248)
av Asbjørn Strandbakken
Sammendrag

Den 11. februar 2003 ble det avsagt fire dommer mot Norge i Strasbourg. Alle sakene gjaldt rekkevidden av uskyldspresumsjonen utenfor straffesaker. To av sakene gjaldt erstatning etter strpl. §§ 444 flg. i anledning strafforfølgning, mens to saker gjaldt adgangen til å pådømme fornærmedes eller andre skadelidtes erstatningskrav etter at den tiltalte hadde blitt frifunnet for straff. Det er de to sistnevnte sakene som drøftes i artikkelen. Norge ble frifunnet i den ene, men domfelt i den andre. Domstolen fant ikke at konvensjonen ble krenket alene av den grunn at en som var frifunnet, likevel ble idømt erstatningsansvar. Men adgangen til å pålegge erstatningsansvar måtte anvendes på en måte som ikke reiste tvil om riktigheten av frifinnelsen for straff. Forfatteren mener at det ikke er behov for noen lovendring etter Strasbourg-avgjørelsene, men at de norske domstoler ved utformingen av fellende dommer for erstatning må utforme premisser som er forenlig med uskyldspresumsjonen.

(side 249-256)
av Jørgen Aall
(side 257-278)
av Olav Kolstad
Sammendrag

EFTA-domstolens rådgivende uttalelse i Hegelstad mot Hydro Texaco gjelder anvendelsen av EØS-avtalens artikkel 53 på en avtale om eksklusiv kjøpsplikt der avtalen var en av en rekke lignende avtaler som leverandørene på markedet hadde inngått med «sine» distributører. Der en avtale om eksklusiv kjøpsplikt virker i markedet sammen med en rekke tilsvarende avtaler, har ikke EF-domstolen analysert virkningene på konkurransen av den konkrete avtale isolert i forhold til EF-traktatens artikkel 81, som tilsvarer EØS-avtalens artikkel 53. Det avgjørende har vært om den kumulative effekt av alle avtalene om eksklusiv kjøpsplikt har vært en avskjerming av markedet, og om den konkrete leverandørs avtaler i så fall bidrar merkbart til markedsavskjermingen. EF- domstolen har kun unntagelsesvis åpnet for at vurderingen av en leverandørs avtalenett kan oppdeles, slik at spesifikke avtalers bidrag til nettverkseffekten vurderes uavhengig av leverandørens øvrige avtaler om eksklusiv kjøpsplikt. EFTA-domstolen la den analysemodell EF-domstolen har utviklet for vurderingen av avtaler om eksklusiv kjøpsplikt til grunn, men den rådgivende uttalelsen avviker etter forfatterens mening på sentrale punkter fra EF-domstolens praksis.

(side 279-289)
av Tanya M. Farstad
Sammendrag

Forbudet mot straffbar innsidehandel ble skjerpet i 2001 ved endring av lov av 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel. Siktemålet var å effektivisere, klargjøre og skjerpe forbudet mot ulovlig innsidehandel. I hvilken grad er formålet nådd, og hvilken betydning har de nye reglene for aktørene i verdipapirmarkedet? I artikkelen redegjør forfatteren for de endrede krav til informasjonens art og kurspåvirkning. Konklusjonen er at endringen innebærer en klar skjerpelse av forbudet mot innsidehandel, men at bekjempelse av straffbar innsidehandel ikke alene er betinget av en tilstrekkelig streng lovbestemmelse. De nye reglene vil imidlertid kunne føre til at den strafferettslige oppfølgning i større grad vil virke etter intensjonene bak innsidehandelforbudet.

(side 290-296)
av Lars-Jonas Nygard
Sammendrag

Lars-Jonas Nygard, lagdommer ved Borgarting 1988-2002, har som pensjonist, ved siden av tjeneste som ekstraordinær lagdommer, gjennomført en serie samtaler med erfarne lagrettemedlemmer. En oppsummering av inntrykkene legges frem her.

(side 297-302)
av Hans Kristian Bjerke
Sammendrag

Behandlingen av borgerlige krav i straffesaker i lagmannsretten reiser en rekke uavklarte spørsmål også etter at straffeprosessloven § 434 ble endret ved lov av 4. mai 2001 nr. 16 - blant annet er uttalelser i forarbeidene til denne lovendringen ikke i samsvar med lovteksten. I artikkelen omtales noen spørsmål som melder seg i anledning de reviderte regler om behandling av borgerlige krav i lagmannsrett i straffesaker.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon