Ved menneskerettsloven av 1999 ble Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), FN-konvensjonen fra 1966 om sivile og politiske rettigheter og FN-konvensjonen av 1966 om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter inkorporert i norsk rett med forrang foran annen - både eldre og nyere - norsk lovgivning. I forarbeidene er det forutsatt at dersom lovgiver ved senere lovvedtak "klart" har satt en konvensjonsbestemmelse til side, må dette respekteres av norske domstoler. Forfatteren fremholder at dette forbeholdet har liten praktisk betydning, og at det i forhold til fundamentale menneskerettigheter av grunnleggende betydning for en demokratisk rettsstat også må foreligge en statsrettslig begrensning.

Ved plenumsdommen i Rt. 2000 s.996 slo Høyesterett fast at norske domstoler - med det forbehold at det i første rekke er Den europeiske menneskerettsdomstol som har til oppgave å utvikle EMK - må foreta en selvstendig tolking av konvensjonen. Det klarhetsprinsipp som ble oppstilt i Høyesteretts kjennelse i Rt. 1994 s. 610 (bølgepappkjennelsen) - og som i mellomtiden hadde fått et avgjørende grunnskudd i kjennelsen i Rt. 1999 s. 961 (Rest-Jugoslavia-kjennelsen) - ble ved denne dommen fraveket. Høyesterett har i senere praksis fulgt opp det syn som plenumsdommen fra 2000 bygger på. Ved plenumsavgjørelsen av 3. mai 2002 i sak 2002/1527 (dobbeltstraff I-saken) synes Høyesterett å ha gått et skritt til. Det resultat flertallet i denne avgjørelsen kommer til, bygger på en klart utviklende - "dynamisk" - fortolkning av forbudet mot dobbelt straffeforfølgning i EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1.

I kjølvannet av plenumsavgjørelsene av 3. mai 2002 har det oppstått spørsmål om i hvilken utstrekning avsluttede straffesaker kan gjenopptas på grunnlag av nye og utviklende fortolkninger av inkorporerte menneskerettskonvensjoner. Forfatteren skisserer problemstillingen, men siden det står en sak om dette for Høyesterett, ønsker han ikke å gi uttrykk for noe syn på dette spørsmålet.