Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 321-322)
av Erling Johannes Husabø
(side 323-336)
av Olav E. Klingenberg
Sammendrag

Artikkelen behandler følgene av Høyesteretts plenumsavgjørelser av 3. mai d.å., særlig Sundt-kjennelsen. At tilleggsskatt er "straff", gir rettigheter til skattyter (og andre som utsettes for tilsvarende administrative reaksjoner) når varsel om reaksjonen er fremsatt. Ikke bare må saken behandles innen "rimelig tid", men skattyter antas bl.a. å få større innsynsrett i ligningsmyndighetenes skjønnsgrunnlag og annet "internt" materiale, samtidig som bevisavskjæringsregelen har blitt betydelig svekket. Kort sagt: Prosessuelle fortrinn for myndighetene, hjemlet f.eks. i ligningsloven, må vike hvis de kolliderer med de rettsikkerhetsgarantier som Menneskerettskonvensjonen bygger på.

(side 337-354)
av Jens Edvin A. Skoghøy
Sammendrag

Ved menneskerettsloven av 1999 ble Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), FN-konvensjonen fra 1966 om sivile og politiske rettigheter og FN-konvensjonen av 1966 om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter inkorporert i norsk rett med forrang foran annen - både eldre og nyere - norsk lovgivning. I forarbeidene er det forutsatt at dersom lovgiver ved senere lovvedtak "klart" har satt en konvensjonsbestemmelse til side, må dette respekteres av norske domstoler. Forfatteren fremholder at dette forbeholdet har liten praktisk betydning, og at det i forhold til fundamentale menneskerettigheter av grunnleggende betydning for en demokratisk rettsstat også må foreligge en statsrettslig begrensning.

Ved plenumsdommen i Rt. 2000 s.996 slo Høyesterett fast at norske domstoler - med det forbehold at det i første rekke er Den europeiske menneskerettsdomstol som har til oppgave å utvikle EMK - må foreta en selvstendig tolking av konvensjonen. Det klarhetsprinsipp som ble oppstilt i Høyesteretts kjennelse i Rt. 1994 s. 610 (bølgepappkjennelsen) - og som i mellomtiden hadde fått et avgjørende grunnskudd i kjennelsen i Rt. 1999 s. 961 (Rest-Jugoslavia-kjennelsen) - ble ved denne dommen fraveket. Høyesterett har i senere praksis fulgt opp det syn som plenumsdommen fra 2000 bygger på. Ved plenumsavgjørelsen av 3. mai 2002 i sak 2002/1527 (dobbeltstraff I-saken) synes Høyesterett å ha gått et skritt til. Det resultat flertallet i denne avgjørelsen kommer til, bygger på en klart utviklende - "dynamisk" - fortolkning av forbudet mot dobbelt straffeforfølgning i EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1.

I kjølvannet av plenumsavgjørelsene av 3. mai 2002 har det oppstått spørsmål om i hvilken utstrekning avsluttede straffesaker kan gjenopptas på grunnlag av nye og utviklende fortolkninger av inkorporerte menneskerettskonvensjoner. Forfatteren skisserer problemstillingen, men siden det står en sak om dette for Høyesterett, ønsker han ikke å gi uttrykk for noe syn på dette spørsmålet.

(side 355-391)
av Asbjørn Strandbakken
Sammendrag

En rettskraftig straffedom hindrer at tiltalte på nytt må møte for retten tiltalt for samme forhold. I lys av EMKs 7. tilleggsprotokoll artikkel 4 oppstår imidlertid spørsmålet om ileggelse av straff er til hinder for at det i tillegg ilegges sivile sanksjoner som har mer eller mindre likhetstrekk med formelle straffesanksjoner. Ved Høyesteretts plenumsdommer av 3. mai 2002 ble det avgjort at ileggelse av 60 % tilleggsskatt vil være til hinder for at det senere reises straffesak, og dersom det er ilagt straff, kan det ikke senere ilegges 60% tilleggsskatt. Forfatteren er enig i resultatet, men ikke i begrunnelsen. Det er en rekke andre sivile sanksjoner enn tilleggsskatt som aktualiserer forholdet til 7. tilleggsprotokoll, for eksempel inndragning av førerkort, overtredelsesgebyr, inndragning av utbytte av straffbare handlinger mv. I lys av praksis fra Strasbourg og Høyesterett i USA mener forfatteren at artikkel 4 i 7. tilleggsprotokoll har et snevrere virkeområde enn EMK artikkel 6 (1) hva gjelder "criminal charge".

(side 392-399)
av Nora S. Eggen
Sammendrag

Omskjæring og kjønnslemlestelse av kvinner er to samlebegrep for ulike kirurgiske inngrep i kvinnens genitalia. Dette er en kulturelt betinget praksis som har vært fulgt og fremdeles følges på tvers av religionsgrensene i hovedsak i områder av Afrika sør for Sahara. Likevel er begrepene ofte assosiert med islam og muslimer. Ulike former for slike inngrep er både legitimert og avvist med henvisning til islam. Imidlertid hersker det både usikkerhet og uvitenhet om hva de normative kildene i islam - Koranen og profeten Muhammads praksis - sier om disse skikkene.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon