For tiden pågår hovedforhandling i to omfattende drapssaker (Orderud og Baneheia). Presseomtalen av disse og andre store straffesaker gir grunn til bekymring. Det er nærliggende å trekke frem at medieomtalen på etterforskingsstadiet ofte er svært detaljert, at mediene i dagene og ukene umiddelbart før hovedforhandling på detaljnivå presenterer og vurderer de viktigste bevisene i saken, og at etermedier og aviser under hovedforhandlingen har egne kommentatorer som fortløpende vurderer det som skjer i retten.

Hvordan mediene velger å dekke alvorlige straffesaker, må som det klare utgangspunkt være opp til mediene selv. Det bør således overlates til pressens organer å trekke opp retningslinjer og håndheve disse. Hensynet til pressefriheten og pressens sentrale funksjon i samfunnet som informasjonsformidler og kontrollør må veie tungt. Medieomtale av straffesaker og straffedommer er dessuten en viktig forutsetning for allmennprevensjon. Samfunnet kan imidlertid ikke fraskrive seg muligheten til å gripe inn med lovtiltak i fremtiden. Særlig gjelder dette dersom det blir vanlig at omtalen av straffesaker gis en form og et innhold som kan svekke tilliten til at domstolsbehandlingen skjer i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper.

Ett slikt prinsipp er at retten ved avgjørelsen av hva som anses bevist, bare skal ta i betraktning de bevis som er ført under hovedforhandlingen, jf. straffeprosessloven § 305. Dommerne skal ikke på forhånd ha gjort seg opp noen mening om skyldspørsmålet i saken. Detaljert presentasjon og vurdering av bevis umiddelbart forut for hovedforhandling er her uheldig. Dommere klarer antakelig like lite som andre mennesker å stenge alle inntrykk ute, og det kan være fare for at slik omtale ubevisst kan farge dommernes syn på saken. Og uansett er det viktig at rettsordenen innrettes slik at både den tiltalte og samfunnet kan ha tillit til at dommerne er objektive. Det er først og fremst tiltaltes rettssikkerhet man her må ha for øye; detaljert forhåndsomtale kan svekke tilliten til at tiltalte får en rettferdig rettergang. Partene vet ikke hvilke medier den enkelte dommer har fulgt med i, opplysningene lar seg ikke kontrollere, og partene har ingen mulighet til imøtegå den informasjon dommerne måtte ha fått gjennom den offentlige omtale av saken.

På samme måte kan de daglige kommentarer i aviser og fjernsyn farge dommernes bevisvurdering. Her analyserer mediene blant annet bevis, for eksempel tiltaltes troverdighet og bevisverdien av tekniske funn. Kommentarer som tar utgangspunkt i rettsforhandlingene dag for dag, kan dessuten lett etterlate et skjevt inntrykk. En forsvarlig bevisbedømmelse kan først skje etter at alle bevis er lagt frem, slik at man ser helheten, og etter å ha hørt partenes oppsummering og argumentasjon i prosedyrene.

På etterforskingsstadiet kan omfattende og detaljert gjengivelse av informasjon fra saken vanskeliggjøre oppklaring, blant annet fordi politiets mulighet til å kontrollere opplysninger som gis i avhør blir mindre, og fordi vitner kan bli mer tilbakeholdne med å melde seg. Både mistenkte/ siktede og vitner bør dessuten ha et rimelig krav på at personlige og private forhold omtales med varsomhet. Selv om langt fra alt som står i avisene bygger på"lekkasjer"- i mange saker driver pressen en omfattende "etterforsking" parallelt med politiet - må oppmerksomheten rettes mot informasjonsflyten til pressen fra politiet, påtalemyndigheten og forsvarerne. Det er hevet over tvil at alle aktører gir opplysninger til pressen i betydelig omfang.

Politiet og påtalemyndigheten har som hovedregel taushetsplikt om straffesaksopplysninger, men straffeprosessloven § 61c nr. 7 bestemmer at opplysninger kan gis til "andre enn partene" blant annet når dette har hjemmel i generell instruks fastsatt av riksadvokaten. Den gjeldende instruks om meddelelser til offentligheten om straffesaker er fra 1981. Gode grunner taler for at straffeprosessloven her bør endres. Hovedreglene om politiets og påtalemyndighetens adgang til å gi opplysinger om straffesaker til mediene er så viktige at de bør lovfestes og ikke bare finnes i et rundskriv fra riksadvokaten.

Forsvarerne har etter gjeldende rett som hovedregel bare taushetsplikt om betroelser i klientforhold, jf. straffeloven § 144. Opplysninger fra straffesaksdokumentene er bare unntaksvis undergitt taushetsplikt. En forsvarer gjør seg derfor ikke skyldig i regelbrudd ved å gi slik informasjon til media. Her står man overfor et hull i lovgivningen som bør tettes. Forsvarerne må selvsagt ha adgang til å ivareta klientens interesser også i mediene, men samtidig må både personvernhensynet og hensynet til etterforskingen ivaretas.

De regler og retningslinjer man har, må etterleves. De formelle bestemmelser gitt i eller i medhold av lov suppleres av prinsippene om god påtaleskikk og god forsvarerskikk. Her er holdninger viktig, og ikke minst må man trekke lærdom av de erfaringer man nå gjør.

Men hva vil pressen selv gjøre? Medieomtalen av straffesaker må ikke bli slik at tilliten til dommernes objektivitet svekkes. Alvorlige straffesaker må heller ikke bli folkeforlystelse. Det er gledelig at generalsekretæren i Norsk Presseforbund har uttalt at også mediene har mye å lære av Orderud-saken, og Dagbladet har i en leder 22. april fremholdt at "det er gjennom åpen diskusjon at etikk og faglige standarder utvikles". Jeg håper synspunktene er dekkende for hele pressen, og ser frem til denne diskusjonen. Selv om det er bred enighet om at lovregulering er lite ønskelig, er mange bekymret. Hvis ikke pressen selv følger opp, kan "lovgivningsspøkelset" rykke nærmere.

Hans-Petter Jahre