Artikkelen behandler spørsmålet om en dommers habilitet når han i en tidligere avgjørelse har konstatert at det foreligger mistanke om et straffbart forhold. Det redegjøres for de bakenforliggende hensyn og mothensyn, og de enkelte inhabilitetssituasjonene drøftes konkret. De senere års praksis viser en strengere linje enn tidligere. Forfatteren støtter denne utviklingen, og tar til orde for en ytterligere skjerpelse. Hovedsynspunktet er at en dommer bør anses inhabil i ethvert tilfelle der han allerede har konstatert at siktede mest sannsynlig er skyldig (skjellig grunn til mistanke). Foruten behovet for å kunne hafull tillit til at straffesaker avgjøres av dommere som ikke er forutinntatte, legger forfatteren vekt på hensynet til klarhet. Innføringen av nye etterforskningsmetoder gjør det også ønskelig med et skarpere skille mellom dommerens oppgaver på etterforskningsstadiet, og den dømmende funksjon.