I artikkelen drøftes statens erstatningsansvar ved rådighetsinnskrenkninger, særlig ved fredning som landskapsvernområder. Forfatteren utvikler to teser og kritiserer Høyesterett konstruktivt på grunnlag av dem. Den ene tesen er at erstatning bør gis som surrogat for forsikring. Den andre tesen er at staten bør være ansvarlig hvis kostnadene ved fredningen klart overstiger nytten, hvis kostnader og nytte utvilsomt erfor dårlig klarlagt, eller hvis de enkelte forbud er unødvendige for å realisere formålet med fredningen. Hver av tesene underbygges av velferdsorienterte konsekvensbetraktninger samt analogibetraktninger, og det påvises konkrete implikasjoner for domsmaterialet. Høyesterett kan og bør innfortolke tesene i gjeldende rett, men lovendring er mest realistisk. Artikkelen er forfatterens prøveforelesning over selvvalgt emne for den juridiske doktorgrad, 17. september 1999, med enkelte rettelser og tilføyelser.

Forfatteren er født 1964, cand. jur. 1992 og dr. juris 1999. Han var ansatt ved Institutt for privatrett fra 1993 til 1999 og arbeider nå ved Juridisk kontor i Norsk Hydro ASA.