Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 515-536)
av Marco Lilli
Sammendrag

Artikkelen redegjør for forholdsmessighetsprinsippet i EU-retten, som er blitt en del av norsk rett innenfor EØS-avtalens område. Prinsippet innebærer at det må være en viss forholdsmessighet mellom myndighetenes målsettinger og de virkemidler som tas i bruk for å nå disse målsettingene. Artikkelen redegjør for når prinsippet kommer til anvendelse og hvilke kriterier som avgjør om et tiltak anses som uforholdsmessig eller ikke. Det varierer fra rettsområde til rettsområde hvor strengt kravet til forholdsmessighet håndheves, og artikkelen peker på hvilke kriterier som avgjør prøvelsesintensiteten. Forholdsmessighetsprinsippet innebærer en nyskapning i norsk rett i forhold til den tradisjonelle norske lære om domstolsprøving av lover og forvaltningsvedtak. I artikkelen fremheves det særlig at prinsippet gir norske domstoler grunnlag for å sette til side lover dersom disse fører til uforholdsmessig tyngende resultater.

(side 537-556)
av Jon Øyvind Eide Midthjell
Sammendrag

Foretak som bryter konkurransereglene i EF/EØS-retten kan bøtelegges av Kommisjonen eller EFTAs overvåkingsorgan med inntil 10 % av deres samlede omsetning. Etter langvarig kritikk fra næringslivet for vilkårlig bruk av bøtefullmakten, har Kommisjonen gitt retningslinjer for utmålingen. Retningslinjene innfører et system med delvis standardisering av bøtene. Det nye systemet bærer bud om at Kommisjonen nok engang vil skjerpe bøtenivået for de alvorligste overtredelsene, f.eks. prisog anbudskarteller og markedsdeling. Forfatteren presenterer retningslinjene og vurderer om de vil gjøre det enklere for næringslivet å vinne frem med at Kommisjonen har handlet i strid med kravene til likebehandling og forholdsmessighet i bøteutmålingen.

(side 557-569)
av Alf Vegard Oftestad
Sammendrag

Artikkelen redegjør for hvilke mulige lovbundne kompetansegrunnlag en asylsøker kan få opphold i Norge på, og hvor intens domstolsprøvelsesretten er på flyktningerettens område. Reglene om familiegjenforening behandles ikke.

Flyktningebegrepet i flyktningekonvensjonen, non refoulement-prinsippet i samme konvensjon og den såkalte «15-månedersregelen» blir drøftet nærmere. I en dom av 3. juli 1997 fra Borgarting lagmannsrett, Taib-saken, ble disse mulige grunnlag for opphold i Norge vurdert, men uten at opphold ble innvilget. Da saken ble forsøkt anket til Høyesterett, ble anken avvist fordi det ble funnet at den klart ikke ville føre frem. Like etter ble vedtaket omgjort av Justisdepartementet.

Det blir videre i artikkelen fremholdt at 15-månedersregelen i norsk rett er en bindende rettsregel på lik linje med retten til asyl etter utlendingsloven §§ 16 og 17 og non refoulement-regelen i § 15. De søkere som oppfyller vilkårene for opphold etter disse regelsettene, har et rettskrav på opphold. Da det her er tale om lovbunden kompetanse, er ingen deler av vurderingen overlatt til forvaltningens frie skjønn. Følgelig er Høyesteretts tilbakeholdenhet i overprøvelsen av forvaltningsskjønnet i Rt. 1991 s. 586 og Rt. 1995 s. 72 uheldig og fører til svekket rettssikkerhet for asylsøkerne. En nyere dom fra Høyesterett (Rt. 1998 s. 1795) staker imidlertid ut en ny kurs og målbærer et nytt syn på rekkevidden av domstolsprøvelsen.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon