Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 129-130)
av Eivind Eftestøl
(side 131-159)
av Einar Mo
Sammendrag

Forfatteren tar for seg en del avtalerettslige spørsmål i forbindelse med oppsigelse av arbeidsavtaler, samt enkelte andre spørsmål som har nær sammenheng med disse.

l en avtalerettslig kontekst er en oppsigelse både et påbud og et løfte. Arbeidsmiljøloven gir den nødvendige påbudsgrunn, samtidig som den begrenser partenes mulighet til å inngå avtaler om oppsigelsesadgangen.

Oppsigelsen må tilfredsstille visse formkrav. Det er blant annet krav om skriftlighet. Men også en oppsigelse som ikke oppfyller formkravene skaper rettsvirkninger etter sitt innhold.

Spørsmålet om hvem som kan si opp en arbeidsavtale reiser få problemer på arbeidstakersiden, bortsett fra tilfeller hvor arbeidstakeren er umyndig. Hos arbeidsgiveren, som vanligvis er en juridisk person, ligger oppsigelseskompetansen normalt hos det organet som har kompetanse til å foreta ansettelser.

Et sentralt spørsmål er hva som skal til for at det kan sies å foreligge en oppsigelse. Svaret beror i prinsippet på en konkret vurdering. Forfatteren gjør rede for en rekke av de momentene som inngår i vurderingen og belyser dem med eksempler fra rettspraksis.

Spørsmålet om når en oppsigelse er bindende er bare delvis regulert i arbeidsmiljøloven, som derfor må suppleres med avtalerettslige regler. Som påbud er oppsigelsen bindende for adressaten når den er kommet fram til ham, og han har hatt rimelig tid til å gjøre seg kjent med den. Den som sier opp arbeidsavtalen er som løfte- giver bundet når oppsigelsen er kommet til løftemottakerens kunnskap. Etter dette tidspunkt vil løftegiveren bare unntaksvis kunne erklære seg for ubundet.

(side 160-169)
av Anders Mørland og Asbjørg S Christophersen
Sammendrag

Hvert år blir 6 400–6 600 bilførere dømt for kjøring under påvirkning av alkohol eller andre rusmidler. Den offentlige statistikk skiller ikke mellom antall domfelte for påvirkning av kun alkohol og antall domfelte for påvirkning av andre rusmidler enn alkohol En undersøkelse av trafikksaker registrert ved Statens rettstoksikologiske institutt i 1992, viste at ca. 700–750 bilførere ble dømt dette året for kjøring under påvirkning av andre rusmidler enn alkohol. Denne gruppe ble inndelt i to saks- kategorier:

(1) Rettsbehandlet etter sakkyndig uttalelse, og (2) rettsbehandlet etter kun primærfortolkning på grunnlag av analyseresultater og klinisk undersøkelse. Resultatene viste at det ble avgitt fellende dom for 84,5 % av utvalget med sakkyndig uttalelse og konklusjonen fra den sakkyndige uttalelsen var avgjørende for utfallet av dommen. For 70 % av sakene behandlet etter kun primærfortolkning, ble det avgitt fellende dom.

På grunnlag av statistikken f or 1995, kunne det anslås at ca. 5 100 bilførere ble domfelt dette året for påvirkning av kun alkohol og ca. 1 300 for påvirkning av andre rusmidler. Disse tall viser at det har vært betydelig økning av antall domfelte for påvirkning av andre rusmidler enn alkohol i perioden 1992–1995, som er større enn økningen i antall bilførere som ble stanset av politiet på grunn av mistanke om kjøring under påvirkning av slike stoffer.

Anders Mørland, cand. jur. 1997 fra Universitetet i Oslo. Han arbeider for tiden som jurist i NetCom.

(side 170-183)
av Thor Falkanger
Sammendrag

Mulighetene til ferdsel i utmark, bading, bærplukking m.v. skattes høyt av nordmenn flest, men disse rettigheter – for de har idag status av rettigheter – er ikke ukontroversielle: Grunneieren kan klart ha motstridende interesser, og utøvelsen av en rekke av disse rettigheter som samlet betegnes som allemannsrettigheter, kan lett komme i konflikt med natur- og miljøverninteresser. I artikkelen kastes streiflys over utviklingen fra «uskyldig nyttesrett» til «allemannsrett» og over dagens spenningsforhold mellom utøvere, grunneiere og naturverninteresser – især der det er tale om «kommersialisering av allemannsretten».

(side 185)
av Nicolai V Skjerdal
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon