Forfatteren fremhever at selv om rettsrealismen ikke lenger var dominerende innen rettsfilosofien ved inngangen til 1970-årene, beholdt den sin posisjon som ledetråd for den praktisk rettede rettsforskning mye lenger. De siste tyve års rettsforskning har gjort dens posisjon stadig mer problematisk, ved å undergrave rettskildenes positivitet. Forfatteren hevder at det ikke lenger er objektivt og nøytralt å argumentere på grunnlag av en rettskildefaktor, når enigheten om hva som er en rettskildefaktor stadig blir mindre.

Uenighet knytter seg for tiden til materiale som etterarbeider, underrettspraksis, forvaltningspraksis, avtalepraksis og juridisk litteratur. Forarbeidene har mistet sin tradisjonelle betydning i de mange tilfeller hvor vi står overfor internasjonalt harmonisert lovgivning, og lovtekstens kraft er svekket der den finnes i et utall av forskjellige offisielle språkversjoner. Selv Høyesteretts dommer synes å ha tapt noe av sin glans, bl. a. knyttet til tendensen til å argumentere mer generelt og prinsipielt, og til å løse spørsmål som ikke direkte er av betydning for den konkrete sak. I tillegg er det ikke en gang enighet om rettskildelæren er ens, eller om den varierer med forskjellige rettsanvendere innenfor den nasjonale rettsorden.

Forfatteren hevder at det ikke finnes objektivitet i retten i det differensierte og komplekse samfunn. Det er nytteløst å søke tilbake til verdier eller system for en objektivitet for rettsvitenskapelige utsagn om innholdet av gjeldende rett. Rettsvitenskapens rolle bør ikke være å predikere eller diktere rettssetninger, men å reflektere kritisk over sammenhenger og muligheter i de positive rettskilder, og over de forutsetninger rettslivets aktører går ut fra når de treffer sine beslutninger.