Artikkelen gir en oversikt over de siste års forskning på vitnepsykologi med fokus på påliteligheten av øyenvitneforklaringer. Resultatene fra laboratorieundersøkelser, planlagte naturalistiske eksperimenter og studier av vitner og ofre i faktiske kriminalsaker har bidratt til at det nå er mulig å identifisere en rekke faktorer som kan lede til feilhukommelse og produksjon av falske minner hos troverdige øyenvitner, endog til falske tilståelser av kriminelle handlinger. Artikkelen gjennomgår og diskuterer studier av vitners hukommelse, kilder til systematiske hukommelsesfeil, forholdet mellom subjektiv sikkerhet og objektiv pålitelighet hos vitner, og mulige strategier for bedring av øy envitneforklaringersfaktiske pålitelighet. Et gjennomgående tema i denne forskningen er minnets sårbarhet for ekstern informasjon, det vil si ideer og opplysninger som er kommet fra andre kilder.

Påliteligheten av barns vitneforklaringer er et aktuelt tema. Artikkelen diskuterer nyere forskning på barns hukommelse for egenopplevde hendelser, og sammenhengen mellom utspørringsstrategi og beretningenes faktiske pålitelighet.

Psykologer med relevant bakgrunn i kognitiv psykologi har kompetanse til å utrede forhold som forskningen har vist kan svekke øyenvitneforklaringers pålitelighet og er potensielt verdifulle medspillere f or politi og rettsvesen,