EØS-avtalens forbud mot konkurransebegrensende avtaler utgjør en sterk ugyldighetsgrunn som har direkte virkning i norsk avtalerett. Dette gjør at bestemmelsen kan påberopes for domstolene i tvister mellom private. Der det er gitt generelle dispensasjoner for grupper av avtaler (gruppefritak), må avtalen både vurderes i forhold til gruppefritaket og etter forbudsbestemmelsen. Artikkelen tar for seg en nylig avsagt kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, der ugyldighetsspørsmålet kom på spissen i en sak om midlertidig forføyning. Forfatteren stiller spørsmål ved domstolens anvendelse av prinsippet om at ugyldigheten bare rekker så langt avtalen er i strid med forbudsregelen.