Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 193-194)
av Asbjørn Kjønstad
(side 195-225)
av Nils Nygaard
Sammendrag

Artikkelen gir kommentarar og merknader til fire nyare høgsterettsdommar om skadebot for personskade.

Den eine er «skalledommen» i Rt. 1997 s. 883 om skade på ein 34-årig mann som vart skalla ned på gata. Saka gjaldt fastsetjing av skadebotsummen. Det var spørsmål bl.a. om skattepåslaget, om avkorting for skadelidnes medverknad, og om lemping der den ansvarlege var privatperson utan ansvarsforsikring eller formue. Skattepåslaget vart sett til vel 20 %, og den samla skadebotsummen på vel 1 mill. vart lempa til kr. 550.000 som betyr eit frådrag på omlag 48 %.

Den andre er Jensen-dommen i Rt. 1997 s. 1044 om skade på ein 15 årig gut som var på skuletur i Jotunheimen. Kommunen var skadebotansvarleg. Saka gjaldt utmåling. Den gjekk etter skadebotlova § 3-2a som er ein spesialregel om utmåling for den som blir skadd før fylte 16 år. Regelen er bygt på G, grunnsummen i folketrygda, som blir fastsett av Stortinget kvart år og som har auka jamt. Spørsmålet i saka gjaldt tidspunktet for G, om det var G på det tidspunkt då skaden vart konstatert eller G på oppgjers- eller domstidspunktet. Dommen fall ned på det siste.

Ein tredje dom er Dani-dommen i Rt. 1997 s. 771 om tolking av skadebotlova § 3-2a der barnet på 3 år var påført to skadar. Barnet vart først påkjørt av ein bil, slik at han vart lam frå halsen og ned, altså også armar og bein. Guten var medvitlaus og låg i respirator. Han hadde også brekt eine lårbeinet, og til behandling av dette vart begge bein lagt i strekk. Strekket skapte sirkulasjonsskadar som gjorde at begge bein måtte amputerast ved kneet. Trqfikktrygdaren betalte full skadebot for at guten vart lam, dvs. skade nr. 1 som gjorde han 100 % medisinsk og arbeidsinntektsmessig ufør. Saka for Høgsterett gjaldt krav mot sjukehuset for amputasjonsskaden, skade nr. 2, som isolert sett gjorde han 100 % ufør. Fylket vedgjekk ansvaret for amputasjonsskaden, men spørsmålet var om barnet hadde krav på skadebot for skade nr. 2 når han hadde fått full utbetaling etter skadebotlova § 3-2a for skade nr. 1. Høgsterett kom til at skade nr. 2 gav grunnlag for ein tilleggsmeinerstatning etter skadebotlova § 3-2, visstnok basert på 50 % medisinsk uførhet.

Ein fjerde dom er Myhrer-dommen i Rt. 1997 s. 1070 om forelding. Saka gjaldt ei kvinne som påsto å vera påført løysemiddelskade på arbeidsplassen i perioden 1973 til 1984, og kravde skadebot av arbeidsgjevaren. I denne saka hadde fire spesialistar frå tre fagfelt undersøkt henne, men berre ein av dei konkluderte med at ho var blitt påført løysemiddelskade. Høgsterett kom til at skadelidne hadde oppfordring til å reisa sak, i hovudsak på dette grunnlaget, og at foreldingsfristen dermed tok til, slik at forelding skjedde.

(side 226-248)
av Peter Lødrup
Sammendrag

Artikkelen redegjør for og knytter kommentarer til fire nyere høyesterettsdommer om personskader, hvorav to gjelder erstatning for tap av forsørger.

Den første dommen er Stokstad-dommen i Rt. 1996 s. 958 som i det vesentlige gjaldt erstatning for fremtidige utgifter til en pike som ble skadet ved fødselen. Erstatningsbeløpet for disse postene utgjorde 1 880 000 kroner pluss et påslag for skatteulempen på 25%. Sentralt i dommen er omfanget av tapet av den livskvalitet som erstatningen skulle sikre. Erstatningen var basert på at skadelidte ville bodd hjemme til hun var 20 år, og etter endt utdannelse ville makte å utføre arbeid i halvdagsstilling.

Den andre dommen er Rossnes-dommen i Rt. 1997 s. 1. Skadelidte var passasjer i en bil som ble påkjørt bakfra, og hun ble påført en whiplashskade. De alvorligste lidelsene var av psykogen karakter. Saken gjaldt særlig bevisbyrde og bevisvurderinger for årsakssammenheng, og i hvilken utstrekning skadevolderen må «ta skadelidte som hun er». Det var dissens 3-2 om hvilke skadefølger som var påregnelige følger av påkjørselen. Flertallet trakk her en snevrere ramme enn mindretallet.

Den tredje dommen er Sæterøy-dommen i Rt. 1997 s. 149. Spørsmålet var om den opphevelse av den passive identifikasjon som i realiteten fant sted i forbindelse med vedtagelsen av skl. § 5-1 i 1985 ved erstatning for tap av forsørger, også skulle gjelde hvor avdødes forhold falt inn under bal. § 7 tredje ledd. Flertallet i Høyesterett fastsatte en erstatning som ble redusert med 50%, mens en dommer ville tilkjenne full erstatning.

Den fjerde dommen er Jørgensen-dommen i Rt. 1997 s. 390, hvor to mindreårige sønner krevet erstatning for tap av forsørger. Familien var etter farens død flyttet til Danmark, og saken gjaldt om danske trygdeytelser falt inn under «krone for krone»- fradraget i skl. § 3-1 tredje ledd første punktum eller «kan»- regelen i annet punktum. Flertallet på fire dommere anvendte annet punktum, men satte fradraget til det utbetalte kronebeløp. Mindretallet ville bruke første punktum direkte. Dommen inneholder en rekke uttalelser om hvilke norske trygdeytelser som omfattes av skl. § 3-1 første punktum.

(side 249-252)
av Ragnar Eldøy
Sammendrag

Artikkelen tar opp den prosessuelle stilling når partene i en barnevernsak blir enige om at fylkesnemndas vedtak bør endres. Slike saker er ikke undergitt partenes frie rådighet, og partenes felles påstand kan derfor ikke legges uprøvet til grunn. Praksis med hensyn til hvordan denne prøvelsen finner sted, har vært varierende. Artikkelforfatteren argumenterer for at det ikke er nødvendig å avholde hovedforhandling, forutsatt at retten har tilstrekkelig grunnlag i det skriftlige materialet til å foreta en realitetsprøvelse.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon