Sannferdighet kan være ubehagelig. Ikke bare i mange av dagliglivets trivielle forhold, men spesielt når sannheten avslører egne straffbare krenkelser overfor andre. Bør lovbruddet utløse rett til å nekte å forklare seg og til å lyve straffritt, fordi sannheten kan få konsekvenser for lovbryteren? Eller skal det være hans soleklare plikt å bidra til oppklaring, fordi nektelsen kan påføre ofrene ytterligere krenkelser?

Sannhetsplikten i mellommenneskelige forhold er en grunnpilar i samfunn som baseres på tillit. Kanskje den viktigste – både som kulturbærer og rettesnor for adferd. Seriøse næringsdrivende pleier å understreke tillit som hovedfundamentet for gode forretningsmessige relasjoner. Det er naturlig at dette også gjenspeiler seg i lovgivningen. Tillitsbrudd eller informasjonssvikt utgjør selve kjernen i alle straffesanksjonene bestemmelser som berører økonomisk kriminalitet.

Spørsmål som gjelder sannhetspliktens beskyttelse stikker usedvanlig dypt både praktisk og filosofisk, og settes på spissen når rekkevidden av «selvinkrimineringsforbudet» skal fastlegges. Svarene vi velger, gir signaler om hvilke verdier samfunnet anser som mest beskyttelsesverdige – som «menneskerettighet».

Det er uheldig at grensen mellom lovbrudd og «menneskerett» nå begynner å bli flytende. Sammensatte og kompliserte politiske verdivalg av stor betydning for samfunnet, bør avgjøres av demokratiske organer, – som er ansvarlige overfor folket ved valg. Det synes ikke riktig at menneskerettighetsorganene – gjennom kortfattede avgjørelser i enkeltsaker – skal kunne tilsidesette beslutninger av folkevalgte organer i brede og fundamentale verdivalg.