Artikkelen tar opp et emne som ofte diskuteres blant dommere og advokater og der det kan være delte meninger om hvor langt dommere kan og bør gå. Forfatteren peker på noen grunnleggende hensyn som må ivaretas når dommere arbeider med å få saker forlikt. Han understreker her at det dommeren foretar seg, skal være kjent for begge parter og at den part som ønsker det, har krav på å se dom i saken. Han knytter videre noen kommentarer bl.a. til familiesakene, og drøfter spørsmål som kan oppstå når det gjelder forliksinitiativ på ulike trinn av saken. Forfatteren går så inn på en del «argumenter» eller «teknikker» dommere bruker i forbindelse med forliksforhandlinger. Han advarer mot å bli for uformell når man prøver å få saker forlikt. Han understreker også at når dommeren arbeider med forlik, bør han ha med seg de tanker han har gjort seg mht. hvor sterkt partene står når det gjelder realiteten i saken.