Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 65-66)
av Anders Bratholm & Sven Svebak
(side 67-93)
av Thomas Nordby
Sammendrag

Forfatteren tar for seg utviklingslinjene og den seneste praksis fra EF- og EFTA-domstolen på området for fri bevegelighet av varer. EF-traktaten art 30 og EØS-avtalen art 11 forbyr kvantitative importrestriksjoner og tiltak med tilsvarende virkning. Et tiltak med tilsvarende virkning som en kvantitativ importrestriksjon er ethvert tiltak som direkte eller indirekte, aktuelt eller potensielt kan hindre samhandelen mellom medlemsstatene. Tiltaket må være rettet mot en vare (så som krav til betegnelse, form, størrelse, vekt, sammensetning, presentasjon, merking og pakking) som er lovlig fremstilt og brakt i omsetning i en annen medlemsstat. Dette gjelder uansett om tiltaket får anvendelse uten forskjell på innenlandske og utenlandske produkter og produsenter, medmindre tiltaket kan begrunnes i allmenne hensyn, eller virkningene for samhandelen er usikre og indirekte. Et tiltak som forskjellsbehandler innenlandske og utenlandske produkter eller produsenter må vurderes i forhold til de lovfestede unntakene i EF-traktaten art 36 eller EØS-avtalen art 13.

(side 94-105)
av Morten Eriksen
Sammendrag

Sannferdighet kan være ubehagelig. Ikke bare i mange av dagliglivets trivielle forhold, men spesielt når sannheten avslører egne straffbare krenkelser overfor andre. Bør lovbruddet utløse rett til å nekte å forklare seg og til å lyve straffritt, fordi sannheten kan få konsekvenser for lovbryteren? Eller skal det være hans soleklare plikt å bidra til oppklaring, fordi nektelsen kan påføre ofrene ytterligere krenkelser?

Sannhetsplikten i mellommenneskelige forhold er en grunnpilar i samfunn som baseres på tillit. Kanskje den viktigste – både som kulturbærer og rettesnor for adferd. Seriøse næringsdrivende pleier å understreke tillit som hovedfundamentet for gode forretningsmessige relasjoner. Det er naturlig at dette også gjenspeiler seg i lovgivningen. Tillitsbrudd eller informasjonssvikt utgjør selve kjernen i alle straffesanksjonene bestemmelser som berører økonomisk kriminalitet.

Spørsmål som gjelder sannhetspliktens beskyttelse stikker usedvanlig dypt både praktisk og filosofisk, og settes på spissen når rekkevidden av «selvinkrimineringsforbudet» skal fastlegges. Svarene vi velger, gir signaler om hvilke verdier samfunnet anser som mest beskyttelsesverdige – som «menneskerettighet».

Det er uheldig at grensen mellom lovbrudd og «menneskerett» nå begynner å bli flytende. Sammensatte og kompliserte politiske verdivalg av stor betydning for samfunnet, bør avgjøres av demokratiske organer, – som er ansvarlige overfor folket ved valg. Det synes ikke riktig at menneskerettighetsorganene – gjennom kortfattede avgjørelser i enkeltsaker – skal kunne tilsidesette beslutninger av folkevalgte organer i brede og fundamentale verdivalg.

(side 106-115)
av Per Danielsen
Sammendrag

Artikkelforfatteren redegjør innledningsvis for en del av de hovedhensyn som begrunner at medias ytringsfrihet må undergis begrensninger. Det påpekes dernest at Norge folkerettslig er forpliktet til å opprettholde et æresvem, hvilket underbygges ved å vise til traktatbestemmelser og avgjørelser fra EMK. Forfatteren mener videre å kunne påvise at mediene har lite å hente fra EMD’s rettspraksis utover det ytringsfrihetsvern Høyesterett allerede praktiserer. I en særlig del tar forfatteren sluttelig for seg det domstolskapte krav til «balanse» i mediedekningen og drøfter dette i forhold til de domstolskapte regler om såkalte referatprivilegier. Grunnlaget for artikkelen er et foredrag holdt på Advokatforeningens landsmøte i juni 1997 med tittelen «Hvem dømmer? Pressen, påtalemyndigheten eller domstolene?».

Om forliksforhandlinger i praksis
Noen synspunkter fra dommerbordet
(side 116-124)
av Arne Fanebust
Sammendrag

Artikkelen tar opp et emne som ofte diskuteres blant dommere og advokater og der det kan være delte meninger om hvor langt dommere kan og bør gå. Forfatteren peker på noen grunnleggende hensyn som må ivaretas når dommere arbeider med å få saker forlikt. Han understreker her at det dommeren foretar seg, skal være kjent for begge parter og at den part som ønsker det, har krav på å se dom i saken. Han knytter videre noen kommentarer bl.a. til familiesakene, og drøfter spørsmål som kan oppstå når det gjelder forliksinitiativ på ulike trinn av saken. Forfatteren går så inn på en del «argumenter» eller «teknikker» dommere bruker i forbindelse med forliksforhandlinger. Han advarer mot å bli for uformell når man prøver å få saker forlikt. Han understreker også at når dommeren arbeider med forlik, bør han ha med seg de tanker han har gjort seg mht. hvor sterkt partene står når det gjelder realiteten i saken.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon