Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 241-242)
av Røsæg Erik
(side 243-292)
av Asbjørn Kjønstad
Sammendrag

Forfatteren gjør i den første halvdelen av denne artikkelen rede for og vurderer de generelle spørsmålene i de to plenumsdommene om trygderettighetenes grunnlovsvern – Borthen-saken i Rt. 1996 s. 1415 og Thunheim-saken i Rt. 1996 s. 1440. Høyesteretts flertall kom til at trygderettigheter er vernet av tilbakevirkningsforbudet i grunnloven § 97, la standardteorien til grunn ved tolkningen og anvendelsen av § 97, formulerte standarden slik at bare «klart urimelig eller urettferdig» tilbakevirkning rammes, og kom til at det ikke forelå grunnlovsstrid i disse to sakene. Høyesteretts mindretall kom til at § 97 i prinsippet ikke gav pensjonistene noe vern mot endringer i trygdelovgivningen; bare «i ekstreme tilfeller» kunne det tenkes at endringer kunne rammes av grunnloven. En dommer bygde på rettighetsteorien og kom til at det forelå grunnlovsstrid i Thunheim-saken som gjaldt tilleggspensjon, men ikke i Borthen-saken som gjaldt forsørgertillegg.

Forfatteren framhever at det er viktig at Høyesterett nå har fastslått at trygderettigheter i prinsippet er vernet av grunnloven, men mener at terskelen for vern («klart urimelig eller urettferdig») er lagt for høyt.

I den andre halvdelen av artikkelen (punkt 5 flg. ) gir forfatteren en mer utførlig redegjørelse for og vurdering av Borthen-saken og Thunheim-saken. Dertil behandles Gaygusuz-saken, hvor Den europeiske menneskerettighetsdomstolen kom til at det ikke var adgang til å nekte arbeidsløsestønad til en tyrkisk statsborger som hadde arbeidet i Østerrike og betalt avgifter til trygdeordningen der. Forfatteren foretar en sammenligning mellom denne dommen og de to norske dommene, som ikke gav noe spesielt vern for opptjening av pensjonspoeng og tilleggspensjon.

I avslutningen pekes det på at Høyesteretts syn, hvor trygdeavgifter betraktes som skatt, kan svekke tilleggspensjonssystemets legitimitet. Forfatteren er kritisk til et obiter dictum om at grunnloven ikke er til hinder for at det gjøres vesentlig større inngrep i tilleggspensjonen enn det Thunheim måtte tåle. Forfatteren mener at Høyesterett legger for stor vekt på hensynet til Stortingets styringsmuligheter i forhold til hensynet til individenes trygghet og sikkerhet. Den statsvennlige holdningen i de to plenumsdommene ses i sammenheng med Høyesteretts sammensetning.

(side 293-301)
av Johs. Andenæs
Sammendrag

Frede Castberg var en av de sentrale personer i norsk rettsvitenskap i midtre del av dette århundret. I denne artikkelen beskriver og vurderer Johs. Andenæs Castbergs betydning i statsforfatningsrett, folkerett, forvaltningsrett og rettsfilosofi. Andenæs kommer også inn på Castberg som menneske, og karakteriserer han som en rik personlighet med vidsyn, toleranse, taktfullhet og humor.

(side 302-306)
av Jo Hov
Sammendrag

Artikkelen imøtegår den kritikk professor Jens E. A. Skoghøy i LoR 1996 s. 263 retter mot Bjerkvikdommen i Rt. 1995 s. 91.

Etter forfatterens oppfatning er det – i motsetning til hva Skoghøy har gitt uttrykk for– ingen slik sammenheng mellom selskapets og deltakernes rettsstilling at en dom mot selskapet også bør binde interessentene.

En kan heller ikke uten videre gå utfra at regelen i tvfl. § 4-10 – som forfatteren anser som «et ganske mislykket stykke lovgivning» – har endret rettstilstanden når det gjelder rettskraftsspørsmålet. Etter forfatterens oppfatning bygger forarbeidenes diskusjon av regelens funksjon og anvendelsesområde til dels på uriktige og ufullstendige premisser. Regelen bør derfor tolkes på en slik måte at den gjør minst mulig skade. Og det er etter forfatterens oppfatning fullt mulig å tolke den slik at den kun gir anvisning på utvidet tvangskraft.

(side 307-314)
av Bjørn Hareide
Sammendrag

Politi- og påtalemyndighet skal målstyre sin virksomhet slik at ressursene blir anvendt på en riktig måte og utnyttet med størst mulig effekt. Fordi etatene tar vare på, anvender og formidler grunnleggende verdier av betydning for rettssamfunnets eksistens, blir det imidlertid av avgjørende betydning også å verdistyre virksomheten. Kvaliteten på tjenestene blir ikke tilstrekkelig ivaretatt dersom virksomheten ikke bevisst verdiorienteres.

Litteratur
(side 315-316)
av Signe Marie Stray Ryssdal
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon