Ved forsikringsavtaleloven av 1989 ble reglene om skadelidtes direkte krav mot ansvarsassurandøren utvidet. Foreldelsesreglene for slike krav er dermed blitt mer aktuelle. De foreldelsesproblemer som kan oppstå er meget kompliserte, men lovens regler om foreldelse av denne type krav er knappe, og mange sentrale spørsmål er ikke løst i loven eller gjennom rettspraksis. I tillegg er temaet nærmest ikke behandlet i teorien. Etter forfatterens syn er det ønskelig at loven endres slik at gjeldende rett klargjøres. Når skadelidte har et vanlig «direct action»-krav, gjelder de samme foreldelsesreglene som for kravet mot skadevolder. På dette punkt er loven nokså klar. I tilfeller der skadelidtes «direct action»-krav er avhengig av skadevolders insolvens eller direkte kravet fremmes i medhold av forsikringsavtaleloven § 7-8, er det ut fra lovteksten vanskelig å avgjøre hva som er foreldelsesfristens utgangspunkt og lengde. Løsningene må i disse tilfellene i stor grad baseres på reelle hensyn og at man anvender lovens regler så langt de passer.

Jone Engh er født i 1963 og ble cand jur i 1989. Han har arbeidet ved Brønnøysundregistrene, som dommerfullmektig og som advokat med vekt på sjørett. Siden 1995 har han vært ansatt i Kredittilsynet, og arbeider for tiden i ESA (EFTA Surveillance Authority) i Brussel.