Artikkelen viser hvordan forbudet mot tilbakevirkende (retroaktiv) lovgivning i grunnloven § 97 springer ut av en europeisk rettstradisjon med svært dype røtter. Den generelle formen som forbudet har fått, bidrar tilsynelatende til å gi det «almindelige rettferdighetsprinsipp» (Castberg) som ligger bak, forsterket gjennomslagskraft. Det samme gjelder grunnlovens status som del av den positive rett i Norge. På den annen side har nettopp bestemmelsens generelle form ført med seg en sterkt innskrenkende tolkning. Også den utbredte, konvensjonelt betingede antagelse at domstolskontroll med lovgivning er betenkelig i et demokratisk samfunn, har bidratt vesentlig til å svekke grunnlovens forbud mot retroaktiv lovgivning. I sin tur kan denne utviklingen igjen ha medført en svakere posisjon for det grunnleggende rettsprinsipp om ikke-tilbakevirkning i Norge enn i land der prinsippet ikke har fått noe tilsvarende, generelt uttrykk i grunnloven. len slik, paradoksal situasjon kan det være grunn til å se nærmere på rettsfiguren om «vern for den legitime forventning», som nå vokser frem i Europa.