Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 193-194)
av Bjørn Stordrange
(side 195-207)
av Eivind Smith
Sammendrag

Artikkelen viser hvordan forbudet mot tilbakevirkende (retroaktiv) lovgivning i grunnloven § 97 springer ut av en europeisk rettstradisjon med svært dype røtter. Den generelle formen som forbudet har fått, bidrar tilsynelatende til å gi det «almindelige rettferdighetsprinsipp» (Castberg) som ligger bak, forsterket gjennomslagskraft. Det samme gjelder grunnlovens status som del av den positive rett i Norge. På den annen side har nettopp bestemmelsens generelle form ført med seg en sterkt innskrenkende tolkning. Også den utbredte, konvensjonelt betingede antagelse at domstolskontroll med lovgivning er betenkelig i et demokratisk samfunn, har bidratt vesentlig til å svekke grunnlovens forbud mot retroaktiv lovgivning. I sin tur kan denne utviklingen igjen ha medført en svakere posisjon for det grunnleggende rettsprinsipp om ikke-tilbakevirkning i Norge enn i land der prinsippet ikke har fått noe tilsvarende, generelt uttrykk i grunnloven. len slik, paradoksal situasjon kan det være grunn til å se nærmere på rettsfiguren om «vern for den legitime forventning», som nå vokser frem i Europa.

(side 208-214)
av Pål Grøndahl og Lene Chr Holum
Sammendrag

Denne artikkelen har til hensikt å se nærmere på hvordan rettspsykiatriske sakkyndige kommer frem til sine konklusjoner, dvs hvilke metoder og kriterier som anvendes i en rettspsykiatrisk erklæring, hva slags rammebetingelser de arbeider under, og deres syn på den foreslåtte reformen. Forfatterne intervjuet 11 sakkyndige ved hjelp av et semistrukturert kvalitativt intervju. De fant at de sakkyndige har tildels ugunstige arbeidsforhold, og at de i stor grad er prisgitt de premisser rettsapparatet legger til grunnfor mandatet de arbeider ut i fra. Det viste seg at de sakkyndige generelt er gode på definering og anvendelse av det juridiske begrepet sinnssyk, men at det er stort sprik i hvor lang tid en psykose må ha vart for å kvalifisere til sinnssyk i rettspsykiatrisk forstand. Begrepet bevisstløs i gjerningsøyeblikket og sjelsevnediagnosene er mindre presist definert. De sakkyndige benytter i liten grad standardiserte metoder under beslutningsprosessen, og en økt standardisering innen feltet ville, etter vår mening, gitt bedre etterprøvbarhet og generelt bedret rettssikkerheten for den tiltalte. Artikkelen er basert på forfatternes hovedoppgave i psykologi levert ved Universitetet i Oslo 1995.

Forhindrer samfunnstjeneste kriminalitet?
Erfaringer fra et politidistrikt
(side 214-219)
av Rune B Hansen
Sammendrag

Forfatteren har undersøkt utviklingen til samtlige samfunnstjenestedømte ved domstolene i Horten og Holmestrand. Konklusjonen er at tjenesten i dagens form synes å ha svært begrenset individualpreventiv virkning. Maksimalt antall tjenestetimer som kan idømmes bør minst fordobles og kombineres med kortere gjennomføringstid, slik at tjenesten etter individuell vurdering kan gjennomføres med vanlig arbeidsuke. Det bør åpnes adgang til å benytte privat virksomhet som oppdragsgivere for samfunnstjenestedømte. Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak bør ikke få anvendelse på Kriminalomsorg i Frihets vedtak om brudd på samfunnstjeneste.

(side 220-228)
av Jone Engh
Sammendrag

Ved forsikringsavtaleloven av 1989 ble reglene om skadelidtes direkte krav mot ansvarsassurandøren utvidet. Foreldelsesreglene for slike krav er dermed blitt mer aktuelle. De foreldelsesproblemer som kan oppstå er meget kompliserte, men lovens regler om foreldelse av denne type krav er knappe, og mange sentrale spørsmål er ikke løst i loven eller gjennom rettspraksis. I tillegg er temaet nærmest ikke behandlet i teorien. Etter forfatterens syn er det ønskelig at loven endres slik at gjeldende rett klargjøres. Når skadelidte har et vanlig «direct action»-krav, gjelder de samme foreldelsesreglene som for kravet mot skadevolder. På dette punkt er loven nokså klar. I tilfeller der skadelidtes «direct action»-krav er avhengig av skadevolders insolvens eller direkte kravet fremmes i medhold av forsikringsavtaleloven § 7-8, er det ut fra lovteksten vanskelig å avgjøre hva som er foreldelsesfristens utgangspunkt og lengde. Løsningene må i disse tilfellene i stor grad baseres på reelle hensyn og at man anvender lovens regler så langt de passer.

Jone Engh er født i 1963 og ble cand jur i 1989. Han har arbeidet ved Brønnøysundregistrene, som dommerfullmektig og som advokat med vekt på sjørett. Siden 1995 har han vært ansatt i Kredittilsynet, og arbeider for tiden i ESA (EFTA Surveillance Authority) i Brussel.

Ny giv i avtaleretten
Mads Bryde Andersen: Praktisk aftaleret. Christian Ejlers’ Forlag, København 1995. 725 s.
(side 228-237)
av Jo Hov
Litteratur
(side 237-240)
av Nils H Storeng
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon