Den 19. februar 1996 slo Den europeiske domstol for menneskerettighetene fast at Høyesteretts anvendelse av den nye § 362 andre ledd i straffeprosessloven av 1981 (nå § 345 andre ledd) i Rt. 1989 s. 715 innebar et brudd på Menneskerettighetskonvensjonen av 4.10. 1950. Det var en krenkelse av art. 6 nr. 3 som krever «fair» behandling av saker om straff. Nevnte § 362 andre ledd kom inn i strprl. av 1981 og ga ankedomstolen (Høyesterett) anledning til å avsi fellende dom i en straffesak selv om skyldspørsmålet ikke var blitt avgjort mot tiltalte i underinstansen. Forfatteren kritiserer at denne nye bestemmelse i strprl. av 1981 ble tatt inn i loven uten «noen særlig betenkelighet» og påpeker at ordningen og den underliggende holdning til rettssikkerheten var i strid med det som fremgikk av strprl. av 1887. Det påvises videre at Salomonsenfør 1917 tolket daværende lov — med en formulering som ligger nær opp til den nye § 362 (345) — slik at det nettopp ikke skulle være adgang til å avsi fellende dom slik som i Rt. 1989 s. 715. Forfatterens syn er at det som er skjedd med strprl. av 1981, gir uttrykk for en generell svekkelse av respekten for rettssikkerhet i vesentlige spørsmål i en del norske juristmiljøer — ikke bare i forhold til konvensjonen, men også i forhold til de grunnleggende prinsipper som var anerkjent i Norge allerede tidlig i dette århundre. Forfatteren trekker også linjen til sin tidligere kritikk av holdninger som har spilt rolle for behandlingen av straffesaker mv., særlig om injurielovgivning og korrupsjonsbeskyttelse.