Artikkelen gjennomgår og vurderer forsøkene på å gjenoppta Lilandsaken og Hetlesaken. Det er et felles trekk ved sakene at den første begjæringen om gjenopptakelse ikke førte fram, og at det tok meget lang tid før sakene ble gjenopptatt og frifinnelsesdom ble avsagt. Felles for sakene var også den innbitte motstand gjenopptakelsesbegjæringene ble møtt med fra påtalemyndighetens side. Det var også meget vanskelig å få domstolenes gehør for at grunnlaget for gjenopptakelse forelå i disse sakene. For eksempel ble Hetlesakenførst gjenopptatt etter den fjerde begjæringen om gjenopptakelse ca 30 år etter dommen.