Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 129-130)
av Ståle Eskeland
(side 131-145)
av Anders Bratholm
Sammendrag

Lund-kommisjonen avga sin rapport om granskingen av påstander om ulovlig overvåkning av norske borgere 21. mars 1996. Rapporten retter sterk kritikk mot overvåkningstjenesten for forskjellige typer lovbrudd, og den utløste en omfattende debatt, høringer i Stortinget m.m.

Artikkelen gjør rede for oppnevnelsen av kommisjonen og grunnen til at høyesterettsdommer Ketil Lund ble valgt som leder. Videre behandles noen hovedpunkter i rapporten og grunnlaget for fremsatt kritikk. Forfatteren kommer særlig inn på kritikken av forhørsrettene; de foretok ofte ikke noen selvstendig vurdering av begjæringene om telefonkontroll Han ser denne kritikken i sammenheng med annen kritikk om sviktende kontroll fra domstolene gjennom årene.

Forfatteren mener at slik svikt bl.a. kan bero på at de juridiske fakulteter ikke legger tilstrekkelig vekt på å lære studentene opp i prinsipiell rettssikkerhetstenkning. Forfatteren tar til orde for at borgere som har lidt tap pga. den ulovlige overvåkning, får erstatning. Han mener også at de som urettmessig har vært overvåket, bør få innsikt i den mappe som er opprettet på dem av overvåkningstjenesten med mindre tungtveiende hensyn taler imot.

(side 146-154)
av Kåre Willoch
Sammendrag

Artikkelen er i alt vesentlig bygget på et foredrag for domstolledermøtet i Trondheim i november 1996. Hovedpunkter: Dommerne nyter stor tillit, men rettssikkerheten kan bli bedre. Problemskapende lover og høye kostnader er hovedsvakhetene. Men man bør også styrke domstolenes uavhengighet av de andre statsmaktene. Det rådgivende organ for dommerutnevnelser dekker ikke dette behovet. En mulighet er å opprette et uavhengig domstolsråd, som velges av ledere ved universiteter og høyskoler – ikke bare juridiske – og fra andre deler av juristverdenen. Ved åpne innstillinger til dommerstillinger kan det oppnå stor innflytelse og begrense regjeringens makt. Man bør også innføre en reell kontroll med regjeringens valg av høyesterettsdommere, og la et organ som nevnt medvirke ved vurderinger av dommeres habilitet.

Gjenopptagelse av straffesaker
En redegjøring for to kjente saker
(side 155-175)
av Egil André Berglund
Sammendrag

Artikkelen gjennomgår og vurderer forsøkene på å gjenoppta Lilandsaken og Hetlesaken. Det er et felles trekk ved sakene at den første begjæringen om gjenopptakelse ikke førte fram, og at det tok meget lang tid før sakene ble gjenopptatt og frifinnelsesdom ble avsagt. Felles for sakene var også den innbitte motstand gjenopptakelsesbegjæringene ble møtt med fra påtalemyndighetens side. Det var også meget vanskelig å få domstolenes gehør for at grunnlaget for gjenopptakelse forelå i disse sakene. For eksempel ble Hetlesakenførst gjenopptatt etter den fjerde begjæringen om gjenopptakelse ca 30 år etter dommen.

(side 176-191)
av Carl August Fleischer
Sammendrag

Den 19. februar 1996 slo Den europeiske domstol for menneskerettighetene fast at Høyesteretts anvendelse av den nye § 362 andre ledd i straffeprosessloven av 1981 (nå § 345 andre ledd) i Rt. 1989 s. 715 innebar et brudd på Menneskerettighetskonvensjonen av 4.10. 1950. Det var en krenkelse av art. 6 nr. 3 som krever «fair» behandling av saker om straff. Nevnte § 362 andre ledd kom inn i strprl. av 1981 og ga ankedomstolen (Høyesterett) anledning til å avsi fellende dom i en straffesak selv om skyldspørsmålet ikke var blitt avgjort mot tiltalte i underinstansen. Forfatteren kritiserer at denne nye bestemmelse i strprl. av 1981 ble tatt inn i loven uten «noen særlig betenkelighet» og påpeker at ordningen og den underliggende holdning til rettssikkerheten var i strid med det som fremgikk av strprl. av 1887. Det påvises videre at Salomonsenfør 1917 tolket daværende lov — med en formulering som ligger nær opp til den nye § 362 (345) — slik at det nettopp ikke skulle være adgang til å avsi fellende dom slik som i Rt. 1989 s. 715. Forfatterens syn er at det som er skjedd med strprl. av 1981, gir uttrykk for en generell svekkelse av respekten for rettssikkerhet i vesentlige spørsmål i en del norske juristmiljøer — ikke bare i forhold til konvensjonen, men også i forhold til de grunnleggende prinsipper som var anerkjent i Norge allerede tidlig i dette århundre. Forfatteren trekker også linjen til sin tidligere kritikk av holdninger som har spilt rolle for behandlingen av straffesaker mv., særlig om injurielovgivning og korrupsjonsbeskyttelse.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon