Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 625-626)
av Jan Fridthjof Bernt
(side 627-644)
av Kai Krüger
Sammendrag

Artikkelen tar opp spørsmålet om kommunenes kompetanse til å bruke kontraktstildeling som virkemiddel i sin politiske virksomhet. Det redegjøres for EØS-reglenes betydning på området,særlig det som vedrører ikke-diskrimineringsprinsippet i avtalens Art 4 og den frie bevegelighet for varer og tjenester (Art 8 og 36). Kommunenes frihet til selv å avgjøre om man vil følge de samme regler som staten, er innskrenket fordi EØS-reglenes virkeområde – nedfelt i lov om offentlige anskaffelser fra 1992omfatter alle offentlige kontrakte,rikkeikke bare kontrakter på statens område. Forholdet til statsforskriftene fra 1978, den såkalte «REFSA», drøftes med sikte på å avgjøre hvilke endringer EØS her innebærer. Spørsmålet om hvorvidt økonomiske kriterier for tildeling avviker fra det tradisjonelle krav til forretningsmessige vurderinger ved offentlig kontraktstildeling, drøftes med særlig henblikk på valg mellom et snevert eller utvidet økonomibegrep. Prekvalifisering og seleksjon ved begrenset anbudskonkurranse supplerer selve tildelingsprosessen og kan gi nyanser i kommunenes spillerum. Det samme gjelder adgangen til å operere med kontrakts - beskrivelsersom forutsetter arbeidsmiljø i form av anti-kontraktør-klausuler, krav til lærlingeplasser, beskjeftigelsesprofil m v.

Kai Krüger er født 1940, cand. jur. 1966, dr. juris og professor ved Universitetet i Bergen siden 1973. Medlem av Byggebransjens Faglig Juridiske Råd siden starten i 1977. Ansvarlig for Erasmus/Socrates-kurs om «Public Procurement Law»for europeiske juridiske studenter ved Det juridiske fakultet i Bergen siden 1993. Han har utgitt en rekke bøker og skrifter, særlig innen kontraktsrettslige og obligasjonsrettslige områder.

(side 645-653)
av David R Doublet
Sammendrag

Utgangspunktet for denne artikkel er om det er mulig å argumentere for berettigelsen av det kommunale selvstyre i en integrert moderne velferds- og fordelingsstat hvor kommunene som serviceinstitusjoner i stadig større grad fremheves på bekostning av kommunene som fora for nærdemokrati. I artikkelen vurderes disse to sidene ved det kommunale selvstyre. Og det konluderes med at legitimiteten til det kommunale selvstyret kan ikke vurderes ut fra den politiske deltagelse, men tvert imot ut fra i hvilken grad velferdsgodene distribueres gjennom kommunene på en forsvarelig måte. Og så lenge det skjer, er det kommunale selvstyret legitimiert.

David R. Doublet er født 1954, mag. art. i filosofi 1982, dr. philos. 1986 og dr. juris 1995. Professor i almen rettsteori ved Det juridiske fakultet i Bergen fra 1995. Har utgitt vitenskapsfilosofiske arbeider, blant annet boken «Retten og vitenskapen», 2. utg. 1993 sammen med Jan Fridthjof Bernt.

(side 654-672)
av Knut Frigaard
Sammendrag

I 1986 innførte Oslo Kommune – som den første og hittil eneste kommune i landet – et lokalparlamentarisk styringssystem, hvoretter det utøvende organ, byrådet, dannes av det partiet eller de partiene som har flertall i bystyret, eventuelt av det mindretall som i mangel av et flertallsalternativ klarer å danne byråd. Det tidligere styringssystem, formannskapsprinsippet – som fremdeles er styringsformen i de øvrige kommuner –innebærer at alle partier som etter sin velgeroppslutning har tilstrekkelig stemmer, deltar i det utøvende organ; formannskapet. Formannskapsprinsippet har i Oslo røtter tilbake til 1730. Artikkelen behandler byrådsordningens formelle grunnlag og noen av de erfaringer som er høstet i løpet av de ti årene som har gått.

Knut Frigaard er født i 1938 og ble cand. jur. våren 1965; ansatt i Utenriksdepartementet (UD) 1965–73, Oslo kommune 1973–95 og UD 1995 og fortsatt; Oslo kommunes siste formannskapssekretær.

(side 673-692)
av Alice Kjellevold
Sammendrag

Med utgangspunkt i ny kommunelov og det arbeid som er gjort for å tilpasse særlovgivningen til kommunelovens prinsipper, stiller forfatteren spørsmål om i hvilken grad særlovgivningen setter rettslige grenser for kommunal samordning av hjelpetjenester. Ved en analyse av tre forhold, barneverntjenestelovens krav om en barnevernadministrasjon og en leder, aktuelle taushetspliktsbestemmelser, og klagesystemet ved klage på avgjørelser om tildeling av hjelpetjenester, viser forfatteren at særlovgivningen fremdeles tildels setter grenser for kommuner som ønsker å bryte ned sektorgrenser og samordne sine hjelpetjenester, uten at vektige hensyn kan rettferdiggjøre disse, tildels er uklare og dermed skaper problemer for kommunene i deres samordningsbestrebelser.

(side 693-714)
av Bjørn Henning Østenstad
Sammendrag

Forfattaren drøftar det ulovfeste likskapsprinsippet som skranke for forvaltninga sitt frie skjønn ved delegasjon av avgjerdsmakt til kommunedelsutval. Utgangspunktet for artikkelen er dei rettslege problem som oppstår når borgarar som bur i same kommune, vert forskjellshandsama. Likskapsprinsippet tillet som utgangspunkt berre forskjellshandsaming på grunn av vesentlege ulikskapar i dei faktiske forhold eller omsyn som gjer seg gjeldande mellom ulike saker. Spørsmålet er om delegasjon av avgjerdsmakt til kommunedelsutval medfører at prinsippet vert svekka, slik at vi også må akseptere forskjellshandsaming på grunnlag av ulikskapar i politiske eller verdimessige prioriteringar mellom kommunedelane. Forfattaren meiner at svaret på dette spørsmålet må finnast gjennom ei avveging av omsynet til lokaldemokratiet mot omsynet til borgarane sin rettstryggleik Retningsgjevande for avveginga må vere dei meir generelle haldningar til problematikken lovgjevar har signalisert i særlovgjevinga gjennom regulering av forvaltningsskjønnet på ulike saksområde.

Forfattaren er fødd i 1970, vart cand. jur. våren 1995 og har sidan den tid vore stipendiat ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen.

(side 715-720)
av Jan Benj Rødner
Sammendrag

Forfatteren tar opp spørsmålet om hva som skjer med et tvistemål som står for ankeinstansen idet ankemotparten går konkurs. Konkursboet kan innen to år velge å tre inn i saken, og saken fortsetter da med konkursboet som ankemotpart. Hvis konkursboet ikke trer/trekkes inn, fortsetter saken mellom de opprindelige parter. Dersom konkursdebitor ikke vil medvirke, kan man ikke uten videre stanse saken, for det foreligger allerede en dom i første instans som da vil bli rettskraftig etter to år. Den ankende part må kreve full hovedforhandling, også for å få opphevet en eventuell arrest eller for å få utbetalt sikkerhet stillet av konkursdebitor.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon