Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 273-274)
av Aslak Syse
(side 275-293)
av Torgeir Austenå
Sammendrag

Lov nr. 64 om løysingsrettar av 9. desember 1994 ble satt i kraft den 1. juli 1995. Loven regulerer et tidligere, i hovedsak, ulovfestet område. De regler som hadde utviklet seg på dette området er nå, med en del justeringer og presiseringer, lovfestet. En vesentlig endring i forhold til tidligere, er at løsningsrettigheter ikke kan stiftes for lengre tid enn 25 år. Nye er også reglene om eiers rett til å gi rettshaver et forhåndstilbud. En adgang til revisjon av avtalefestet løsningssum, hører til de store endringene i hittil gjeldende rett. Som hovedregel er loven fravikelig. Loven gjelder avtalefestet løsningsrett til fast eiendom. Løsningsrett til aksjer og anparter i selskap omfattes, som hovedregel, ikke av loven.

(side 294-305)
av Johs Andenæs
Sammendrag

En undersøkelse omkring 1960 viste at domfellelse for uaktsomt drap ved dødsulykker i trafikken forekom langt sjeldnere i Norge enn i de andre nordiske land (og Tyskland og Frankrike). I stedet ble førerne gjerne dømt etter den alminnelige uaktsomhetsbestemmelse i motorvognloven (nå vegtrafikkloven). Forklaringen på forskjellen ble antatt å være at saker om uaktsomt drap i Norge ble behandlet for jury, og at juryen nødig brukte stemplet uaktsomt drap med mindre det var en graverende uaktsomhet. I en prinsippavgjørelse i 1963 slo Høyesterett fast at det ikke skulle kreves noen høyere grad av uaktsomhet etter strl. § 239 om uaktsomt drap enn etter veitrafikklov givningen. Etter kriminalstatistikken å dømme fikk avgjørelsen liten betydning for praksis, som fortsatte i det gamle spor. Det var derved oppstått en forskjell mellom «law in books» og «law in action».

Ved en endring i straffeprosessloven i 1988 ble saker om uaktsomt drap overført til herreds- og byrettene. Derved fikk Høyesterett adgang til å prøve rettsanvendelsen på samme måte som ved saker etter vegtrafikkloven. Formålet med endringen var å gjennomføre en skjerpelse av aktsomhetskravet i saker om dødsulykker, og den førte til omtrent en tredobling av domfellelsene for uaktsomt drap.

Det er senere fra politisk hold gitt uttrykk for at pendelen har slått for langt ut, og lenger enn det var Stortingets mening. I et intervju i august 1995 henviste riksadvokaten til denne holdningsendring blant politikerne, og varslet at det om ikke lenge ville gå ut et brev til statsadvokatene om å finne et mer moderat leie for å reise tiltale for uaktsomt drap. I artikkelen peker forfatteren på betenkelighetene ved å innføre forskjellen mellom «law in books» og «law in action» på ny ved en endret politikk fra påtalemyndigheten.

(side 306-318)
av Lars Oftedal Broch
Sammendrag

I 1993 fikk heleriparagrafen – strl § 317 – nytt innhold. Den rammer nå den som mottar utbytte fra enhver straffbar virksomhet - som vederlag eller som gave - og den rammer den som bistår med å skjule eller tilsløre utbyttets ulovlige opprinnelse («hvitvasking»). Mens heleriparagrafen opprinnelig var et ledd i å beskytte eiendomsretten til gjenstander, tar bestemmelsen i dag sikte på å hindre lovbryteren å dra nytte av sitt ulovlige utbytte. Forfatteren drøfter omfanget av bestemmelsen særlig med sikte på hvitvasking. Videre drøftes spenningsforholdet mellom § 317 og reglene om finansinstitusjoners meldeplikt etter finansieringsvirksom- hetsloven § 2-17 ved mistanke om hvitvasking. I dag gjelder denne meldeplikten bare i forhold til utbytte fra enkelte typer straffbare handlinger. Et forslag om å utvide plikten til alle straffbare handlinger har vært på høring. Særlig vekker det motstand å la meldeplikten gjelde utbytte fra skatteunndragelser.

(side 319-329)
av Ivar Hustad
Sammendrag

Artikkelen tar opp spørsmålet om valg av kapitaliseringsrente ved ekspropriasjon ut fra en ny synsvinkel. Forfatteren hevder at ved ekspropriasjon er dette ikke et rentespørsmål, men et spørsmål om hva som er riktig bytteforhold mellom avkastning og engangsverdi. Det skyldes at man ved ekspropriasjon kjenner verdien på eiendommer av samme art som den som skal takseres. I dette adskiller ekspropriasjons erstatningen seg fra personskadeerstatning, idet liv og helse ikke har noen målbar verdi. Forfatteren peker på at det ikke er noen prinsipiell forskjell mellom bruksverdi og salgsverdi. Det gjør at kapitaliseringen av personskadeerstatninger og ekspropriasjonserstatninger må bygge på ulike metoder.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon