Ytringsfriheten i Norge har lenge vært under debatt. Det konstitusjonelle vernet står sentralt, og i 1995 stilte Regjeringen i utsikt en kommisjon til å utrede disse spørsmål.

Denne artikkelen bygger videre på en utredning til Kulturdepartementet vinteren 1995 om grunnlovsvernet for ytringsfrihet i de nordiske land. I stedet for detaljert å diskutere ytringsfriheten og dens grenser i norsk rett, legger artikkelen vekt på å sette grunnloven §100 inn i et større perspektiv. Forfatteren gjennomgår grunnlovsvernet i de nordiske land, dets forhold til den ordinære lovgivning og domstolenes rolle i denne forbindelse. Han går også inn på forholdet mellom grl. § 100 og vernet etter Den europeiske menneskerettskonvensjon, og begrunner hvorfor det internasjonale vernet ikke er tilstrekkelig.

Ytringsfriheten i Norge (og Norden) trues like mye av flertallets vilje til å forby ytringer det ikke selv liker, som av fundamentalistiske strømninger i andre land. For å kunne stå imot inngrep gjennom vanlige lovbestemmelser, må ytringsfrihetens vern i grunnloven tas på alvor. Dette betyr at flertallet må akseptere å få sin handlefrihet beskåret.

Vernet etter grl. § 100 er ikke tilfredsstillende, og forfatteren går inn for en nærmere utredning av disse spørsmål.