Statsforfatningsretten er en av de rettsdisipliner som har utviklet seg sterkest i de senere år. Særlig tydelig kom dette til uttrykk etter kommunistregimenes sammenbrudd i Sentral- og Øst-Europa, og senere har vi sett hvordan konstitusjonsbygging står sentralt i forsøkene på å legge grunnen for en bedre fremtid andre steder i verden, f.eks. i Sør-Afrika.

Mye av denne utviklingen må forstås i lys av den revolusjon i synet på konstitusjonen og dens rolle i staten og rettssystemet som har skjedd i Vest-Europa etter 1945. Det vanlige syn var tidligere at grunnloven ikke var del av den positive rett, men utelukkende ga spilleregler for det politiske liv. Nå har bl.a. fremveksten av tanken om menneskerettigheter som grenser for statens makt overfor individer og minoriteter og om dom stolskontroll med lovgivning, i de fleste land i Europa snudd opp ned på dette utgangspunktet. Samtidig har den økende integrasjonen reist viktige spørsmål om forholdet mellom nasjonale konstitusjoner og internasjonal rett.

Denne artikkelen, som er skrevet for Lov og Rett, gjennomgår sentrale trekk av utviklingen i synet på konstitusjonen som rettslig norm i Europa utenfor Norden. Den kan bidra til vår forståelse av mange fremmede konstitusjoners plass i vår tid, men også til å sette vårt eget syn på grunnloven i perspektiv.