Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 277-278)
av Jan E. Helgesen
(side 279-306)
av Hans Petter Graver
Sammendrag

I artikkelen fremsettes som hypotese at Høyesterett har skapt et krav til at forvaltningens skjønnsmessige avgjørelser er forholdsmessige. Høyesteretts prøv ing av forvaltningens avgjørelser bygger på at forvaltningen bare bruker sin kompetanse i den utstrekning det er nødvendig og der fordelene overstiger ulempene. Det kan være en grunn til ugyldighet hvis forvaltningen ikke har underkastet vedtakets forholdsmessighet en forsvarlig vurdering. Dette innebærer at forvaltningen, når den bruker sitt frie skjønn, må vurdere forholdsmessigheten, og denne vurderingen må ikke være åpenbart skjev. Prøvingen av om det er foretatt en forsvarlig vurdering skjer på bakgrunn av rettens vurdering av vedta kets forholdsmessighet. Innføring av et krav til forholdsmessighet som ugyldighetsgrunn har en rekke teoretiske og praktiske konsekvenser, blant annet den at de gyldighetskrav som stilles kan gi grunnlag for å formulere postive krav til hvordan forvaltningen skal bruke sin skjønnsmessige kompetanse; bare i den utstrekning det er nødvendig og hvis fordelene overstiger ulempene.

(side 307-322)
av Ørnulf Rasmussen
Sammendrag

Spørsmålet om vi har et generelt forholdsmessighetsprinsipp i norsk forvaltnings rett, har ikke hatt noen sentral plass i teorien. Forfatteren viser at vi har forholdsmessighetskrav på en rekke viktige områder av forvaltningsretten, og konkluderer med at disse er enkeltstående utslag av et generelt prinsipp. En åpen aksept av prinsippet medvirker til å skape en større klarhet i premissene for forvaltningens kompetanseutøvelse og for domstolenes prøvning. Artikkelen er forfatterens prøveforelesning over oppgitt emne, til den juridiske doktorgrad.

(side 323-338)
av Leif Petter Olaussen
Sammendrag

Voldsutviklingen siden 1950-årene henger sammen med samfunnsmessige endringer. Tiltakende rusproblemer og ulike marginaliseringsprosesser har økt tallet på personer i samfunnets utkant. Mye vold finner sted mellom dem, og volden innen og mellom ulike grupper i samfunnets periferi har økt og blitt mer alvorlig. Ran og annen vold mot personer som har kontakt med, men ikke tilhører slike grupper, har også tiltatt. Intervjudata tyder derimot ikke på at vold mot den øvrige befolkningen har blitt mer omfattende. Ulike mentalitets- og holdningsendringer har imidlertid ledet til økt avdekking av familievold og vold under alkoholpåvirkning. Dessuten har lovendringer samt forandring av kriminalstatistikkens grunnlag fått voldstallene til å stige.

(side 339-350)
av Dag Egil Adamsen
Sammendrag

Artikkelen gir en oversikt over den tyske loven om kontroll av standardvilkår. Loven inneholder i tillegg til en generalklausul og to kataloger over forbudte klausuler, bl.a bestemmelser om vedtakelse og tolking av standardvilkår og prosessuelle bestemmelser som gir forbrukerorganisasjoner rett til å gå til søksmål mot brukere av urimelige standardvilkår. Til slutt vurderer forfatteren nytten av kataloger over forbudte klausuler opp mot bruken av en generalklausul, og konkluderer med at det er lite å vinne på å innføre slike kataloger.

(side 351-358)
av Erling Eide
Sammendrag

Føljetongen om valg av kapitaliseringsrente ved engangserstatning går videre. Etter Sevaldsen-dommen, Noem-dommen og Ølberg-dommen m.v. har Høyes terett avsagt en kjennelse hvor en sak ble hjemvist til lagmannsretten på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner ved valg av kapitaliseringsrente. Kjennelsen stiller lagmannsretten overfor en særdeles vanskelig oppgave. Problemet er at Høyesterett i senere dommer har stadfestet prinsippet om full inflasjonskom- pensasjon ved valg av rentesats, men uten at dette prinsipp har fått en klar oppfølging i Høyesteretts konkrete avgjørelser. I sin veiledning til lagmannsretten har Høyesterett ikke benyttet anledningen til å foreta en nødvendig oppklaring.

(side 359-366)
av Stein Vale
Sammendrag

I artikkelen behandles først politiets plikt etter strpl. § 223 til å ta imot muntlige anmeldelser. Forfatteren mener at den rettsoppfatning som kommer til uttrykk i pensum på Politihøgskolen, er uriktig. Publikum har krav på å få inngitt en anmeldelse og få den avgjort av rette vedkommende. En avvisningsadgang vil kunne skade politiets forhold til publikum. Deretter behandles den enkelte polititjenestemanns plikt til selv å anmelde straffbare forhold. Det er klar sedvane for at politiet kan unnlate å gripe inn overfor mindre alvorlige forseelser. I Sverige er denne adgangen regulert gjennom instituttet «rapporteftergift». Straffelovkom- misjonens forslag om lovfesting av adgangen til å avgjøre bagatellmessige saker med en advarsel, bør vedtas som lov uavhengig av kommisjonens mer langsiktige arbeid.

(side 366-368)
av Georg Fr. Rieber-Mohn
(side 369-370)
av Svein Slettan
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon