Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 149-150)
av Knut S. Selmer
(side 151-167)
av Georg Høyer
Sammendrag

Høyesterett avsa 12 mars 1993 en dom (Rt. 1993 s. 249) som er av stor interesse når det gjelder psykiatriske pasienters muligheter til selv å velge om de vil motta psykiatrisk behandling eller ikke. Dommen vil etter forfatterens syn bidra til å stanse, og kanskje reversere, en utvikling der psykiatriske pasienter stadig har fått større innflytelse og medbestemmelsesrett over sin egen situasjon og behandling. Dommen vil således medføre en svekkelse av psykiatriske pasienters autonomi, samtidig som den også kan bidra til å svekke rettssikkerheten i det psykiske helsevern. Artikkelen utdyper disse påstandene, og går kritisk igjennom de premissene den aktuelle høyesterettsdommen bygger på.

Om forholdet mellom stat og borger
– noen bemerkninger til «selvinkrimineringsforbudet» i straffesaker
(side 168-187)
av Morten Eriksen
Sammendrag

Borgernes informasjonsplikt under straffansvar er grunnlaget for vårt tillitsbaserte forvaltningssystem. Et system basert på tillit gir mange fordeler, og har en uovertruffen kulturell egenverdi. Blir man mistenkt for brudd på forvaltningslovgivningen trer andre regler inn. Mistenkte har etter straffeprosessloven rett til å nekte å forklare seg, og han kan forklare seg usant straffritt («selvinkrimineringsforbudet»).

Mellom pliktene etter forvaltningslovgivningen og rettighetene etter straffeprosessloven, er det spenninger. Nyere avgjørelser av menneskerettighetsorganene gir grunn til å stille spørsmål om vi kan opprettholde vårt tillitsbaserte forvaltningssystem. Viktige straffeprosessuelle rettigheter må kanskje gjelde allerede på forvaltningsstadiet – av hensyn til «selvinkrimineringsforbudet».

Grunnleggende verdispørsmål er kommet på dagsorden: Hvilke konsekvenser får det om vi polariserer (straffeprosessualiserer) forholdet mellom stat og borger på forvaltningsstadiet? Hvor langt bærer begrunnelsen for «selvinkrimineringsforbudet» som menneskerett? Skal norske statsmakter eller overnasjonale organer avgjøre hvilke avveininger vi skal gjøre ved viktige politiske valg?

Skal «selvinkrimineringsforbudet» utvides, bør det bare gjøres hvis meget sterke grunner taler for. Dertil må det være et krav at vi ikke undergraver vårt tillitsbaserte forvaltningssytem.

(side 188-202)
av Margit F. Tveiten
Sammendrag

Den Europeiske Utviklingsbanken har utarbeidet en modell for pantelovgivning i Øst-Europa. Artikkelen gir en oversikt over reglene i Modell-loven, og loven blir sammenlignet med norsk panterett. Modell-loven gir næringsdrivende en svært vid pantsettelsesadgang, og den gir panthaver rett til privat tvangsrealisasjon uten involvering av offentlige tvangsmyndigheter. Forfatteren hevder at Modell-loven ville fremstå som uakseptabelt kreditorvennlig etter en norsk målestokk. Imidlertid mener forfatteren at Modell-loven må sees på bakgrunn av at disse landene er i en overgangsperiode med innføring av markedsøkonomi. Behovet for langsiktige investeringer gjør det nødvendig å innføre en pantelovgivning som går langt i å gi panthaver fordeler.

(side 203-207)
av Anna Elisabeth Nordbø
Sammendrag

Artikkelen er foranlediget av flere konkrete saker som forfatteren og hennes kollegaer har hatt, hvor de har måttet konstatere at Foretaksregisterets kontroll av meldinger om firmanavn har vært utilstrekkelig. Forfatteren mener at Foretaksregisterets praksis på dette punkt strider mot foretaksregisterloven. Det synes som om Foretaksregisteret er oppmerksom på at deres praksis ikke er i samsvar med loven, men forsvarer likevel praksisen. Artikkelforfatteren finner dette oppsiktsvekkende og mener at eneretten til firmanavn må beskyttes også gjennom Foretaksregisterets kontroll, slik foretaksregisterloven var ment å sikre.

(side 208-212)
av Arnfinn Bårdsen
Sammendrag

Ved lov av 11. juni 1993 nr. 83 ble det bl.a. foretatt endringer i tvistemålslovens regler om forliksrådets kompetanse til å avsi dom. Forfatteren peker på den misvisende henvisning som ble stående igjen i tvistemålsloven § 322 fjerde ledd.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon