Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 1-2)
av Bjørn Engstrøm
(side 3-39)
av Asbjørn Kjønstad
Sammendrag

I desember 1993 avsa Høyesterett tre dommer om utmåling av erstatning til unge skadelidte. Forfatteren gjør rede for dommene og analyserer rettens premisser.

Høyesterett senker kapitaliseringsrenten fra 6 til 5 prosent. Skatteulempen for tap i framtidig erverv settes til ca 20–23 prosent, og for framtidige utgifter til ca 10 prosent. Det gis erstatning for tap av tilleggspensjon. Ved utmålingen av erstatning for tap i framtidig erverv tas det ikke hensyn til menerstatningen, men det tas et visst hensyn til store ulykkesforsikringer.

En sterkt invalidisert mann fikk ikke erstatning til å dekke hjemmebaserte tjenester slik at han kunne bo i egen bolig, men fikk dekket utgifter til hjemmebesøk i helgene o l. Han fikk ikke erstatning til å dekke egenbetalingen ved institusjonsoppholdet.

I de tre dommene fra 1993 holder Høyesterett erstatningsnivået nede på et moderat nivå. Det er ingen grunn til å tro at vi i Norge vil få amerikanske tilstander når det gjelder erstatningsutmåling.

(side 40-57)
av Aanund Hylland
Sammendrag

Kapitalisering av periodiske erstatninger er drøftet fra et økonomisk synspunkt og med normativt utgangspunkt. Begrepene nominell rente og realrente er definert og forklart. Det er påvist hvordan kapitalisering med realrente gir skadelidte beskyttelse mot tap pga. inflasjon, mens kapitalisering med nominell rente ikke gir dette. Forfatteren oppfatter uttalelser fra Høyesterett (Rt. 1993 side 1532) som en klar og prinsipiell tilslutning til valorisme, dvs. at skadelidte skal gis beskyttelse mot inflasjon, men retten trekker ikke de fulle konsekvensene av dette. På grunnlag av en vurdering av hvilke investeringsmuligheter skadelidte har og forsøk på å estimere framtidig realrente, mener forfatteren at en kapitaliseringsrente på omkring 4% per år vil være rimelig.

Aanund Hylland er født i 1949 og tok magistergrad i matematisk logikk ved Universitet i Oslo i 1974 og doktorgrad i offentlig politikk ved Harvard University i USA i 1980. Han har siden 1983 vært ansatt ved Universitetet i Oslo og Handelshøyskolen BI, fra 1991 som professor i sosialøkonomi og beslutningsteori ved universitetet.

(side 58-64)
av Erlinxg Eide
Sammendrag

Valg av kapitaliseringsrente ved beregning av erstatning for fremtidige tap er vanskelig fordi en rente er vederlag for så forskjellige ting som likviditetsavståelse, verdiforringelse, administrasjon, risiko for manglende innfrielse og generell usikkerhet om den økonomiske utvikling. Jo høyere vederlaget er for de forskjellige komponenter, desto høyere blir kapitaliseringsrenten og desto lavere blir erstatningen. I artikkelen drøftes hvilke komponenter den skadelidte selv bør bære ansvaret for. Dette spørsmål er lite avklaret i norsk rett.

Forfatteren er professor i sosialøkonomi ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

(side 65-70)
av Hans Haugland
Sammendrag

Artikkelen redegjør i detalj f or kapitalisering og diskontering slik det ble foretatt i Ølberg-dommen. Rentefoten er 5 % for hele perioden og kapitalisering skjer under forutsetning om uttak midt i året, altså etter en kontinuerlig tabell. En slik tabell er inntatt i artikkelen.

Det redegjøres dertil for hvordan tillegget for skatteulempe ble beregnet av forsikringsselskapet, og for en alternativ metode som gir noe større skatteulempe, men til gjengjeld setter skadelidte i stand til bedre å regulere sin likviditet gjennom livsløpet. De ulike metoder illustreres grafisk.

Avslutningsvis nevnes noen mer grunnleggende forhold av betydning ved slike beregninger og det formål de skal tjene.

(side 71-84)
av Jan Gunnar Ness
Sammendrag

I erstatningsoppgjørene etter personskader har dekning av ekstrautgifter etter hvert skapt en del problemer. Et viktig spørsmål er å trekke grensen mellom skadefølger som skal dekkes av menerstatningen etter skadeserstatningsloven § 3-2 og skadefølger som skal dekkes som ekstrautgifter etter § 3-1 første ledd.

I de tilfeller hvor grensen mot menerstatningen skal trekkes, er det nødvendig å ta hensyn til størrelsen av det økonomiske tapet. Menerstatningen utgjør med dagens beregningsmodell et så vidt lite beløp at en skadefølge kan bli ubetydelig kompensert dersom den utelukkende blir dekket av menerstatningen.

Høyesterett har i Skoland-dommen langt på vei definert erstatningen for å bedre den sosiale funksjonsevne som nødvendig utgift. Likeså ekstrautgifter til ferie- og fritid. Skadelidte, som er i institusjon, skal ha dekket ekstrautgiftene med å komme hjem i helgene m.m. så lenge disse er rimelige og nødvendige.

Det offentliges mål for helse- og sosiallovgivningen vil være et utgangspunkt ved vurderingen av hva som kan kreves i erstatning for omsorgsbistand. Høyesterett har satt som vilkår at en del omsorgsutgifter må være medisinsk eller sosialmedisinsk nødvendige for å bli erstattet. Dette vilkåret må ikke oppfattes alt for strengt.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon