Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 515-530)
av Erling Johannes Husabø
Sammendrag

Artikkelen gir ei oversikt over den vedtekne, men enno ikkje ikraftsette toinstansordninga i straffesaker, med hovudvekt på ankereglane. Reformen, som av Justisministeren har blitt kalla «århundrets viktigste straffeprosessreform», inneber at alle straffesaker skal starta i herads- og byretten. Lagmannsretten blir ordinær ankeinstans, og kan prøva alle sider av saka. Høgsterett kan som tredjeinstans konsentrera seg meir om dei store linene i strafferettspleia. Forfatteren går særleg inn på dei nye reglane om avsiling av anke og skiljet mellom avgrensa anke og fullstendig anke (no fornya behandling), og drøftar om reformen svarar til intensjonane.

Påtalemyndigheten og rettssikkerheten
Redegjørelse for en uholdbar draps- og narkotikatiltale
(side 531-539)
av Anders Bratholm
Sammendrag

Forfatteren fattet interesse for en straffesak hvor tiltalen bl.a. gikk ut på overlagt drap og straffbar befatning med narkotika. Dette førte til at han noen dager fulgte behandlingen av saken i retten og senere gjennomgikk dokumentene i saken. På dette grunnlag har han kommet til at tiltalen mot den ene av de to drapstiltalte ikke hadde dekning i bevisene i saken, og at ett punkt i narkotikatiltalen bygget på en uholdbar rettsoppfatning. Den tiltalte ble frifunnet på begge disse punkter. Opplysninger som har lekket ut viser at det var sterk dissens i juryen. Spørsmålet reiser seg i denne saken – som i enkelte andre – om påtalemyndighetens objektivitet og virkelighetsoppfatning, og om hva dette betyr for rettssikkerheten i vårt land.

(side 540-550)
av Asbjørn Strandbakken
Sammendrag

Ved to-instansreformen ble Høyesteretts kjæremålsutvalgs kompetanse ved videre kjæremål i saker om erstatning for uberettiget forfølgning begrenset. Utvalgets kompetanse er nå i samsvar med hovedregelen ved videre kjæremål, slik at det kun kan prøve spørsmålet om saken med rette er avvist, lagmannsrettens saksbehandling og tolkning av lovforskrift, se strpl. § 388 nr. 1-3. Forfatteren redegjør for bakgrunnen for at slike erstatningssaker behandles etter straffeprosessloven. Sammenlignet med behandlingen av sivile erstatningssaker, reiser forfatteren spørsmål om krav om erstatning for uberettiget forfølgning bør behandles etter sivilprosessens former.

Forfatteren er født i 1964, cand. jur. 1989; amanuensis ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Bergen, fra 1990. Fra 1992 sekretær for Straffelovrådet. Dommerfullmektig hos Sorenskriveren i Jæren i 1994. Forfatteren arbeider med en avhandling om erstatning for uberettiget forfølgning.

(side 551-558)
av Knut Papendorf
Sammendrag

Gjenopptagelsesbegjæringen i Ossietzky-saken er nylig blitt avvist av tysk Høyesterett. Denne sakens utgangspunkt var som kjent den forfatningsstridige militære opprustning som fant sted i Tyskland i Weimar-republikken. Ossietzky offentliggjorde en artikkel om dette i sitt tidsskrift, og ble som redaktør straffet for dette.

Nedenfor diskuteres først og fremst de juridiske spørsmål saken reiser. Artikkelen begynner med et historisk tilbakeblikk på den forfatningsstridige lovtøyningen i landssviksaker – «publisistisk landssvik» – i Weimar-republikken. Etter det blir noen særtrekk ved de tyske reglene om gjenopptagelse drøftet. Artikkelen slutter med noen rettsteoretiske implikasjoner av Høyesteretts kjennelse. På bakgrunn av tysk straffeprosess er kjennelsen ikke direkte feilaktig. Men på grunn av dens frykt for en oppmykning av rettskrafttanken, nærmer Høyesterett seg med dette på en betenkelig måte den forfatningstridige rettsoppfatningen i Weimar-republikken.

(side 559-576)
av Kjell V Andorsen
Sammendrag

Artikkelen omhandler grunnvilkåret for bruk av såkalte straffeprosessuelle tvangsmidler, nemlig mistanke kravet. Sentral er en kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, gjengitt i Rt. 1993 s. 1302, som krever sannsynlighetsovervekt.

Temaet reiser viktige begrensningsspørsmål, og forfatteren er av den mening at mistankekriteriet er mindre egnet som markør for en slik avgrensning. Mistankesituasjonen kan i praksis framstå på svært ulike måter, og det grunnleggende spørsmålet er samfunnets behov for å frihetsberøve (før skyldspørsmålet er avgjort). Noen ganger bør såkalt simpel sannsynlighet være tilstrekkelig, andre ganger bør man kreve sannsynlighetsovervekt, alt etter hvordan mistanken materialiserer seg i praksis. Styringsredskapet er ikke mistankekriteriet, men derimot proporsjonalitetsprinsippet, slik dette er kommet til uttrykk i straffeprosessloven §§174 og 240.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon