Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 321-322)
av Marit Halvorsen
(side 323-348)
av Erik Boe
Sammendrag

Ifølge den tradisjonelle læren om myndighetsmisbruk har domstolene en nokså begrenset rett til å prøve forvaltningens såkalte frie skjønn. Skjønnet kan bestå i et subsumpsjonsherredømme eller i et valg under skjønnsutøvelsen. Denne artikkelen viser hvordan retten har funnet andre og indirekte mekanismer til å prøve begge deler. Fremfor alt viser artikkelen hvordan nye og utradisjonelle prøvingsgrunnlag har vunnet fram i rettspraksis i 1990-årene. Etterarbeider til en lov innskrenker forvaltningens subsumpsjonsherredømme, rettslige signaler legger føringer for skjønnsutøvelsen, kravet til minstestandard trekker grenser, og enkeltvise handlinger i skjønnsutøvelsen kan prøves sammen med andre handlinger i en erstatningsrettslig totalvurdering. Disse nye kontrollformene kan ses som Høyesteretts svar på de åpne lovfullmaktene i etterkrigstiden.

(side 363-371)
av Bjørn Tore Kjellemo
Sammendrag

Når eleven er over 16 år, er det voksenopplæringsloven som regulerer retten til opplæring, uansett hva eleven tidligere har mottatt av undervisning. Høyesterett slår videre fast at det ordinære uketimetallet ikke uten videre er bindende i forhold til elever som mottar spesialundervisning. Avgjørelsen bør tolkes slik at voksenopplæringsloven i visse tilfelle kan gi krav på opplæring utover det som følger av grunnskoleloven. Dommen innebærer at også miljøpersonalets innsats vil kunne tas med i beregningen av hva en elev har mottatt av opplæring. Dommen løser ikke spørsmålet om domstolene kan avsi fastsettelsesdom for innholdet i rettskravet på opplæring eller om den må nøye seg med å avsi dom for ugyldighet.

(side 372-379)
av Jan Helliesen
Sammendrag

Flertallet i en ekspertgruppe under Justisdepartementet, har anbefalt innføring av utåndingsprøve som bevismiddel i Norge med det amerikanske instrument Intoxi- lyzer 5000 N. Man har i betydelig utstrekning støttet seg til utviklingsarbeidet i Sverige og erfaringene derfra. Etter flertallets oppfatning vil overgang til utåndingsprøve resultere i en mer effektiv utnyttelse av de ressurser samfunnet setter inn mot alkoholpåvirket kjøring. Dette vil bedre også innsatsen mot «lavpromill- førere» og førere som er påvirket av andre rusmidler enn alkohol. Med den apparatur, de rutiner og sikkerhetsmarginer flertallet knytter til utåndingsprøven, vil den trafikksikkerhets gevinst man derved får, ikke ha negative rettssikkerhetsmessige konsekvenser.

Herværende artikkel er et tilsvar til professorene dr. med. Jørg Mørland og dr. philos Petter Laakes innvedninger mot utåndingsprøven i en artikkel i Lov og Rett 1993 s. 211–216. Den supplerer professor Ragnar Hauges synspunkter i en senere artikkel i Lov og Rett 1993 s. 417–422.

(side 515-542)
av Petter Laake og Jørg Mørland
Sammendrag

I en artikkel i LoR 1993 s. 211–216 redegjør vi for de klare innvendingene som i dag finnes mot innføring av utåndingsprøver til erstatning for blodprøver som bevis for påvirkning. Vi utgjorde mindretallet i en ekspertgruppe under Justisdepartementet som var oppnevnt for å legge forholdene til rette for innføringen av utåndingsprøver. I et tilsvar til vår artikkel i LoR 1993 s. 417–422 fremhever Ragnar Hauge, til tross for at han gir oss rett i vår argumentasjon, at innvendingene er av liten praktisk betydning. I et annet tilsvar i dette nummer av LoR redegjør Jan Helliesen for flertallets oppfatning. Etter flertallets oppfatning vil man ved overgang til utåndingsprøver få en mer effektiv utnyttelse av ressursene mot kjøring med påvirkning av alkohol eller andre rusmidler. Dette mener de vil oppveie ulempene ved slike prøver. Det finnes imidlertid ingen studier som viser at innføring av utåndingsprøver vil gi noen trafikksikkerhets gevinst. All foreliggende dokumentasjon tyder snarere på at en overgang vil gi en klar reduksjon av trafikksikkerheten. I denne oppsummeringen tilbakevises Hauges og Helliesens argumentasjon. Vår konklusjon er fortsatt at det finnes åpenbare trafikk- og rettssikkerhetsmessige ulemper ved å innføre en apparatur som ikke tilfredsstiller de krav som var stilt under behandlingen av lovproposisjonen.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon