Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 129-130)
av Arne Tjaum
(side 131-168)
av Viggo Hagstrøm
Sammendrag

Avtalelovens § 36 synes å bli en av de sentrale bestemmelser i kontraktsretten, og har allerede ført til ikke ubetydelige endringer langt utover forbrukerområdet. Bestemmelsen inneholder en konkret rimelighetsstandard, slik at helt individuelle særdrag kan være avgjørende for urimelighetsvurderingen. Det er en viktig oppgave for domstolene og rettsvitenskapen å finne et balansepunkt mellom konkret rimelighet og regelsikkerhet. Målestokken etter avtalelovens § 36 vil ofte være rene rettferds- og rimelighetsbetraktninger, slik at disse får en ikke ubetydelig plass i rettsanvendelsen. Dette gir oppfordring til varsomhet i bruken av § 36 når målestokken ikke er lovgivning og kontraktspraksis.

Siden avtalelovens § 36 krever at det skal skje en konkret rimelighetsvurdering, kan bestemmelsen ikke rasjonaliseres nærmere enn til å fastlegge relevante momenter. Det er vanskelig å angi deres innbyrdes vekt, og det er ikke mulig å gi en uttømmende beskrivelse av hva som kan komme i betraktning. Ved vurderingen om bruk av § 36 må det legges vekt på om det dreier seg om «forretningsmessige forhold hvor det kan være særlig grunn til å la hver av partene bære risikoen for sine forutsetninger» (Rt. 1988 s. 295) eller kontrakter utenfor rene forretningsforhold. Det kan være mindre betenkelig å anvende bestemmelsen i samarbeidskontrakter basert på utgiftsdeling o.l. (Rt. 1991 s. 220) eller i avtaler av rent privat karakter (Rt. 1990 s. 1099). Ved praktiseringen av § 36 har partens opptreden både ved avtaleinngåelsen og så lenge avtalen løper betydning for rimelighetsvurderingen. Ved typisk risikofylte eller endog direkte spekulative avtaler bør det ikke være rom for § 36 mot den risiko som ligger i selve avtaletypen. Bestemmelsen bør heller ikke brukes til å sette til side veletablerte og almentpraktiserte avtalereguleringer. Avtalelovens § 36 bør ikke brukes til å gripe inn i en avtalt risikofor deling som kan slå ut til begge sider. Bestemmelsen bør heller ikke anvendes overfor en avtalt overføring av en begrenset og klart definert risiko i kontraktsforholdet. Det taler derimot for å anvende § 36 at kontrakten inneholder en klausul som objektivt sett er uegnet til regulering av partenes mellomværende. Om det i langsiktige kontrakter inntreffer forhold helt utenfor partenes beregning, kan dette tilsi bruk av § 36. Bestemmelsen bør komme til anvendelse om avtaleklausuler legger urimelige pressmuligheter i den ene parts hånd.

Med de muligheter domstolene har etter avtalelovens § 36, bør det ikke lenger foretas rimelighetssensur gjennom vidtgående bruk av vedtagelseskrav og restriktiv tolkning. Innføringen av § 36 nødvendiggjør en opprydning av forholdet til forutsetningslæren, som heretter bør tildeles en mer begrenset plass.

(side 169-191)
av Per Nyheim
Sammendrag

Finansiell leasing spiller en betydelig rolle som finansieringsmåte ved anskaffelse av driftsmidler i næringsvirksomhet. Etter kontraktens eget innhold er leasing et leieforhold, men kontrakts)ormen ligger i realiteten nær opp til innkjøpskreditt med realsikkerhet. For leasingkunden kan kontrakten utgjøre en økonomisk verdi. Problemstillingen i artikkelen er om denne verdien kan beslaglegges av kundens konkursbo. I praksis har man lagt til grunn at boet ikke kan søke dekning i den verdi som ligger i leasingkontrakten. I artikkelen hevdes imidlertid at det kan tenkes flere rettslige grunnlag for en slik beslagsrett. Det kan ikke utelukkes at boet kan vinne fram ved å påberope avtaleloven § 36. Man kan heller ikke se bort fra at boet kan tre inn i kontrakten og realisere verdien ved å overdra kundens rettigheter til en tredjemann. I artikkelen konkluderes likevel med at finansiell leasing i relasjon til beslagsretten ved kundens konkurs bør behandles som det kontraktsformen i realiteten er; en form for kreditt med pantesikkerhet. Dette innebærer at konkursboet kan beslaglegge leasinggjenstanden på prioritet etter leasingselskapets krav på leie.

(side 192-209)
av Einar Mo
Sammendrag

Et hovedprinsipp i inkassoloven er at inndriving av forfalte pengekrav – enten det skjer ved fremmed- eller egeninkasso – skal skje i samsvar med god inkassoskikk.

Enkelte sider ved kravet til god inkassoskikk er nærmere presisert i særskilte lovbestemmelser. I kapittel IV finnes således nærmere regler om inkassators forhold til skyldneren, mens reglene om inkassators forhold til fordringshaveren er nærmere regulert i kapittel V. Men kravet om god inkassoskikk er også gjort til en rettslig standard, jf lovens kapittel III – «Generalklausul om god inkassoskikk».

I denne artikkelen gjøres det rede for innholdet i generalklausulen. Hovedvekten legges her på inkassators og fordringshaverens forhold til skyldneren. Til slutt gjøres det kort rede for hvilke rettsvirkninger brudd på generalklausulen kan ha.

(side 210-223)
av Erik Wahlstrøm
Sammendrag

Aksjeloven § 14-9 gir for et morselskap som har en eierprosent på over 90, rett til å innløse minoritetsaksjonærene. Regelen synes å ha økende betydning, idet det har vært et større antall innløsningsskjønn de senere årene. Artikkelen gir en innføring i bestemmelsens bakgrunn og anvendelsesområde. Spørsmålet om når aksjen skal anses overtatt, har vært diskutert, men antas å være når innløsningskravet kom frem. Skjønnsrettens verdisettelsesoppgave belyses fra en juridisk synsvinkel. For børsnoterte aksjer vil ikke børskurs uten videre være avgjørende. Saksomkostningsspørsmålet er praktisk viktig, det skal svært meget til før minoritetsaksjonærene må betale noe. Aksjonærene har fått renter på sine krav i alle senere rettsavgjørelser. Til slutt i artikkelen nevnes forslag om lovendring.

(side 224-232)
av Olav Torvund
Sammendrag

Bankenes rett til å motregne i personlig innskuddskonto er omstridt. Bankklagenemnda har i de fleste saker om dette spørsmålet delt seg 3-2. Flertallet har med stor konsekvens avvist at bankene har rett til å motregne, mens bankene nesten like konsekvent har gitt melding om at de ikke vil følge Bankklage– nemndas uttalelser. I artikkelen drøftes hvilken betydning dommen i Rt 1992 s. 1474 kan ha for dette spørsmålet. Dommen drøftes i forhold til hensynet til åpne betalingskanaler og hensynet til bankkontoen som substitutt for kontantkasse, og i forhold til Bankklagenemndas praksis. Forfatteren konkluderer med at Bankklagenemndas praksis ikke er i samsvar med den rettsoppfatning Høyesterett la til grunn i dommen, og at det ikke er grunnlag for en fullstendig avvisning av bankers motregningsrett mot personlig innskuddskonto.

(side 233-241)
av Knut Ro
Sammendrag

Høyesterett har i 1993 avsagt tre prinsipielle dommer som omhandler spørsmålet om det er konkursboet eller enkeltkreditorer som har søksmålskompetanse for erstatningsbetingende forhold foretatt av selskapets tillitsmenn før konkursåpning. Sjødal-dommen i Rt 1993 s. 20, Stiansen-dommen i Rt 1993 s. 987 og Ytternes-dommen i Rt 1993 s. 1399. Dommene slår fast at konkursboet kun kan forfølge selskapets krav. Videre slås det fast i Ytternes-dommen at «selskapets krav» også omfatter skade som har rammet kreditorfellesskapet etter at selskapet ble insolvent. Forfatteren påpeker at selskapsinteressen må defineres videre enn aksjonærenes interesse.

(side 242-250)
av Johnny Johansen
Sammendrag

Artikkelen omhandler vindikasjon av surrogater for det opprinnelige objekt. Forfatteren foretar en gjennomgang av tidligere rettspraksis og juridisk teori, og han drøfter Høyesteretts dom i Høyfjellsutviklingssaken i lys av dette. Forfatteren påviser en utvikling i synet på vindikasjon av surrogater. Han hevder bl.a. at de retningslinjer som tidligere er trukket opp for vindikasjon av penger, også i stor grad må gjelde for vindikasjon av andre formuesgoder. De særskilte vilkår som gjelder for vindikasjon av fungible ting, blir også behandlet.

(side 251-253)
av Ivar Winjum
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon