Forfatteren drøfter rettskildebruken i en viktig dom fra Høyesterett (Rt. 1991 s. 1148) og tar avstand fra den rettsoppfatning som ble lagt til grunn av flertallet (4–1). Foreldreansvaret til en gutt på 71/2 år som var født utenfor ekteskap, ble der fratatt moren og overført til faren – som bare hadde bodd sammen med moren og barnet ca. 1/2 år, da barnet var helt lite. Førstvoterende bygde på at Stortinget i 1989 ved en endring av barnel. § 44, 6. ledd «på en utvetydig måte» skulle ha «tilkjennegitt» at morens brudd på reglene om samværsrett var et «sentralt og selvstendig moment» i vurderingen av hvem som skulle ha den daglige omsorg. Forfatteren peker på at loven ikke gir dekning for dette syn. Bestemmelsen gjelder kun det prosessuelle: nemlig at brudd på reglene om samværsrett skal kunne gi grunnlag for ny prøving. Den regulerer derimot ikke den materielle avgjørelse av spørsmålet og kriteriene for denne. Den overføring som flertallet gikk inn for, er også i strid med vesentlige reelle hensyn, som etter lovens § 34 («det som er best for barnet») skal legges til grunn. Barnet, som fratas moren på et slikt grunnlag, risikerer i realiteten å bli straffet for morens rettsbrudd.