Artikkelen tar utgangspunkt i Justisdepartementets oppnevnelse høsten 1990 av et utvalg (Falkangerutvalget) som bl.a. skal vurdere endringer i konkurs- og pantelovgivningen og i departementets forslag våren 1991 om tiltak mot økonomisk kriminalitet. Forfatteren stiller seg kritisk til en del av de synspunkter som ligger til grunn for Justisdepartementets ønske om å begrense adgangen til pantsettelse og til modellen for en kvantitativ avgrensning av panteretten. Forfatteren mener at Falkangerutvalget særlig bør vurdere alternativer som helt eller delvis utelukker pantsettelse av bestemte aktiva. Endelig gir forfatteren uttrykk for at her som ellers må det offentlige bære omkostningene ved å avdekke økonomisk kriminalitet.