Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Ikke komplett utgave
Vi har dessverre ikke rettigheter til å publisere alle artiklene i den digitale utgaven
Mangler din artikkel? Ta kontakt her.
(side 217-218)
av Eivind Smith
(side 219-234)
av Anders Bratholm
Sammendrag

Svake grupper har ofte svake rettigheter. En slik gruppe er barn. FN’s konvensjon av 1989 om barns rettigheter tar sikte på å bedre barns rettsstilling. Vårt lands ratifikasjon av konvensjonen gjorde det nødvendig å vurdere om norsk rett er i samsvar med konvensjonen. Men det var også nødvendig å vurdere vår praksis i forhold til barn. Det er f.eks. klart at de alvorlige forsømmelsene i årevis i norsk barnevern med bl.a. tusenvis av såkalte «mappebarn», var i klar strid med de hovedprinsipper som barnerettskonvensjonen bygger på. Likevel ble våre forsømmelser knapt viet oppmerksomhet da vi forberedte ratifikasjonen av konvensjonen, enda det ikke manglet på informasjon om forsømmelsene. Dette bekrefter erfaringen om at enhver tid har en forunderlig evne til å overse urett i samtiden.

Anders Bratholm er født i 1920, cand. jur. 1948, dr. jur. 1958, professor 1960, emeritus 1990.

(side 249-255)
av Carl August Fleischer
Sammendrag

Forfatteren drøfter rettskildebruken i en viktig dom fra Høyesterett (Rt. 1991 s. 1148) og tar avstand fra den rettsoppfatning som ble lagt til grunn av flertallet (4–1). Foreldreansvaret til en gutt på 71/2 år som var født utenfor ekteskap, ble der fratatt moren og overført til faren – som bare hadde bodd sammen med moren og barnet ca. 1/2 år, da barnet var helt lite. Førstvoterende bygde på at Stortinget i 1989 ved en endring av barnel. § 44, 6. ledd «på en utvetydig måte» skulle ha «tilkjennegitt» at morens brudd på reglene om samværsrett var et «sentralt og selvstendig moment» i vurderingen av hvem som skulle ha den daglige omsorg. Forfatteren peker på at loven ikke gir dekning for dette syn. Bestemmelsen gjelder kun det prosessuelle: nemlig at brudd på reglene om samværsrett skal kunne gi grunnlag for ny prøving. Den regulerer derimot ikke den materielle avgjørelse av spørsmålet og kriteriene for denne. Den overføring som flertallet gikk inn for, er også i strid med vesentlige reelle hensyn, som etter lovens § 34 («det som er best for barnet») skal legges til grunn. Barnet, som fratas moren på et slikt grunnlag, risikerer i realiteten å bli straffet for morens rettsbrudd.

(side 256-260)
av Ole Johan Giertsen
Sammendrag

Artikkelen tar utgangspunkt i Justisdepartementets oppnevnelse høsten 1990 av et utvalg (Falkangerutvalget) som bl.a. skal vurdere endringer i konkurs- og pantelovgivningen og i departementets forslag våren 1991 om tiltak mot økonomisk kriminalitet. Forfatteren stiller seg kritisk til en del av de synspunkter som ligger til grunn for Justisdepartementets ønske om å begrense adgangen til pantsettelse og til modellen for en kvantitativ avgrensning av panteretten. Forfatteren mener at Falkangerutvalget særlig bør vurdere alternativer som helt eller delvis utelukker pantsettelse av bestemte aktiva. Endelig gir forfatteren uttrykk for at her som ellers må det offentlige bære omkostningene ved å avdekke økonomisk kriminalitet.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon