Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 129-130)
av Thor Falkanger
(side 129-228)
av Knut Ro
Sammendrag

Artikkelen behandler de materielle og prosessuelle reglene for fordringsprøvelse i konkurs. Det gis en rekke råd til den praktiske håndteringen av fordringsprøvelsen. Forfatteren mener at boet ikke plikter å prøve krav om pant eller separatistrett i eiendeler som abandoneres. Som utgangspunkt plikter hver enkelt kreditor selv å melder sitt krav, men det finnes unntak. Bobestyrer har ansvar overfor lønnsgarantiens regresskrav og kanskje også overfor visse skattekrav, jfr. skattelovens § 32. Forfatteren gjennomgår reglene i dekningslovens kapittel 9, og kommenterer de foreslåtte endringene i deknl § 9-3i Ot. prp. nr 27 for 1991–92. Dessuten behandles virkningen av fordringsprøvelsen og reglene i foreldelseslovens §§ 18 og 21.

Knut Ro er født i 1950, cand. jur. 1975, egen advokatpraksis i Oslo fra 1980, møterett for Høyesterett 1984.

(side 160-178)
av Jens Edvin Andreassen
Sammendrag

Ved panteloven av 1980 fikk næringsdrivende adgang til å pantsette samlet sine utestående enkle pengekrav (§ 4-10). Adgangen til samlet pantsettelse av enkle pengekrav er det blitt vanlig å kalle factoringpant. I innledningen til artikkelen blir det bl.a. gitt en oversikt over de spørsmål som har vœrt mest omtvistet ved tolkingen av § 4-10.

Ved en lovendring i 1991 ble objektet for factoringpant innskrenket til å gjelde «enkle pengekrav på vederlag for varer eller tjenester». I artikkelen blir det gjort nærmere rede for denne lovendringen og hva som etter lovendringen omfattes av avtale om factoringpant. Det blir også fremsatt et forslag til alternativ formulering av bestemmelsen.

Etter artikkelforfatterens oppfatning kan omfanget av avtaler om factoringpant ikke innskrenkes ved avtale mellom pantsetter og panthaver. Videre blir det bl.a. gjort gjeldende at factoringpanthaveren i tilfeller hvor pantsetteren urettmessig mottar oppgjør for pantsatte krav, i en viss utstrekning kan påberope rett til surrogatet.

Ved lovendringen i 1991 ble fristen for foreldelse av tinglysingsvernet for avtaler om factoringpant forkortet fra 30 til 20 år. Samtidig ble det unntaket fra spesialitetsprinsippet som tidligere var gjort for avtaler om factoringpant, opphevd. I artikkelen blir det nærmere behandlet hva dette innebœrer.

(side 179-190)
av Arne Tjaum
Sammendrag

Etter dekningslovens § 7-3 første ledd er hovedregelen at boet har rett til å tre inn i de gjensidig tyngende avtaler skyldneren har sluttet. Det finnes imidlertid unntak, bl.a. i § 7-3 andre ledd. I kjøpslovens § 63 er det foretatt en særskilt regulering av retten til å tre inn i kjøpekontrakter. I artikkelen drøftes om dekningslovens unntak fra inntredelsesretten også gjelder for kjøpekontrakter.

I teorien har man ut fra ordlyd og forarbeider antatt at unntakene ikke kommer til anvendelse. Forfatteren mener at dette resultatet ikke kan utledes av disse rettskildene. Løsningen må være at boets rett til å tre inn i kjøpekontrakter etter kjl. § 63 første ledd – gjennom henvisningen til deknl. kap. 7 i § 63 fjerde ledd – utfylles av dekningslovens unntak.

Avslutningsvis stilles spørsmål om det lovgivningsmessig var den mest gunstige løsningen å foreta en særskilt regulering av visse spørsmål for kjøpekontrakter og for øvrig vise til de alminnelige regler. Forfatteren mener at det kan diskuteres om det ikke hadde vært en vel så god løsning å bare la kjøpsloven inneholde en henvisning til dekningslovens regler.

(side 201-205)
av Hugo P Matre
Sammendrag

Oslo skifterett har avgitt en uttalelse om offentlighet i skifteretten. Her fremholdes det bl.a. at skifteretten ikke vil opplyse om det er fremsatt konkursbegjæring mot en bestemt person eller virksomhet før begjæringen er ferdig behandlet. Forfatteren hevder at det ikke er adgang til å nekte hvis forespørselen kommer fra en fordringshaver til den eventuelle konkursdebitor, og forespørselen knytter seg til en direkte oppfølging av konkrete rettigheter etter konkurslovgivningen.

(side 206-221)
av Arne Kjønstad jr
Sammendrag

Problematikken tomme boer og «stille konkurs», ser ut til å være de to områdene som peker seg klarest ut for å få karantenereglene til å fungere bedre. Disse to områdene gjør at det sjelden i konkurs- og avviklingsrådet blir foretatt en ordentlig gjennomgang av forretningsvirsomheten. En slik gjennomgang er helt nødvendig om karanteneinstituttet skal fungere etter intensjonene.

Et annet problem har vært at det frem til dags dato har vært for dårlig oppfølging av de ilagte karantenene.

Samfunnsutviklingen tyder på at omfanget av økonomisk kriminalitet er voksende, og at bare en liten del av denne kriminaliteten avdekkes. Karantenereglene, slik som de fungerer idag, ser ut til å være dårlig egnet til å fange opp denne typen kriminalitet.

(side 222-228)
av Marianne Mygind
Sammendrag

Der er væsentlige ligheder mellem rettighedstab efter straffelovens § 29 og kon kurskarantæne efter konkurslovens § 142. Alligevel pålægges konkurskarantæne uden om strafferetsplejen, og ofte helt uden overvejelse af skyldsspørgsmålet. Der argumenteres i artiklen for, at konkurskarantæne virker som sanktion overfor forhold, der ligger i tiden inden eller under konkursen, og således får karakter af straf herfor. Det bør overvejes, om de traditionelle krav til varetagelse af borgernes retssikkerhed herved bliver tilfredsstillende opfyldt, samt hvorvidt de gældende regler om konkurskarantæne overholder Den europæiske menneskerettig- hedskonvention.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon