Fusadommen er en sentral dom også utenfor sosialrettsfeltet som den gjaldt direkte. På en rekke punkter staker den opp nye linjer for forvaltningsrett og allmenn rettsteori. Dommen viser at veiledninger ikke er rettslig tomme ord, etterarbeider til en lov er ikke kun politisk prat, påtrykk på en avgjørelse er ikke bare et faktisk fenomen, og kvalitativ minstestandard er krav som må stilles til mange tjenester og velferdsavgjørelser. Fremfor alt viser Fusadommen vei mot et nytt og mindre bastant rettighets- og pliktbegrep. Istedenfor bare å fokusere på hvilket resultat parter har krav på og hvilket vedtak forvaltningen må treffe, løser spørsmålet om binding, plikter og rettigheter seg opp i en rekke underspørsmål Disse går først på det vi kan kalle personelle bånd, dernest på prosessuelle bånd. Endelig kommer en hel skala av materielle bånd, alt fra å måtte engasjere seg i en sak til å måtte komme til et bestemt utfall.