Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 1-2)
av Trygve Ramberg
(side 3-27)
av Torstein Eckhoff
Sammendrag

I artikkelen gjøres det rede for hva de såkalte EØS-forhandlingene mellom EF og EFTA-landene dreier seg om, og det drøftes hvilke fordeler og ulemper det kan medføre for Norge å få en slik avtale som det forhandles om. Etter at de forskjellige deler av det planlagte avtaleverk er gjennomgått, konkluderes det med at ulempene ved en slik avtale vil være vesentlig større enn de små fordeler vi kanskje kan gjøre oss håp om på enkelte områder. Det anses derfor ikke som noen ulykke om forhandlingene skulle bryte sammen.

(side 28-41)
av Fr. Fr Gundersen
Sammendrag

Etter at Norge ikke ville gå inn i EF i 1972, fikk vi en frihandelsavtale fra 1. juli 1973, som er nesten identisk med den de øvrige EFTA-land har. Det er EF som har eksklusiv traktatkompetanse for slike avtaler på medlemsstatenes vegne. Denne viktige traktaten innebærer frihandel for industrivarer, og det er fastslått av EF-domstolen at slike avtaler kan ha direkte effekt i medlemsstatene. I land som har et dualistisk system som Norge, er imidlertid ikke frihandelsavtalen direkte anvendelig i intern rett.

EØS vil bli en komplisert rettslig konstruksjon, der problemene knytter seg til EF-rettens status i EFTA-landene, EFTA-landenes muligheter til å delta i utformingen av regelverket, fortolkningen av EF-retten og særlig konkurransereglene. Det er viktig at EFTA- og EF-landene skaper ensartede rammebetingelser innenfor hele EØS. EFTA må derfor være rede til å etablere effektive overvåknings- og håndhevelsesorganer. Selv om EFTA har forbeholdt seg retten til å fastholde nasjonale standarder mht. helse, sikkerhet og miljø, må det såkalte Cassis de Dijon-prinsippet gjelde innenfor EØS; dvs. at et produkt som er lovlig produsert i ett land, som hovedregel skal kunne omsettes fritt i de andre.

(side 42-45)
av Peter Ørebech
Sammendrag

Romatraktatens art. 118 A om arbeidsmiljø bærer bud om at EF utvikler seg i retning av felles sosiale ordninger. Fellesløsninger resulterer trolig i «minste felles multiplum» altså slik at medlemsstater med godt sosialvern må nedjustere sine krav. Viktigste grunn til det er at strengere nasjonale arbeidsmiljøkrav enn felles EF-krav kan anses som stridende mot de grunnleggende EF-prinsipper og følgelig bli underkjent av EF-domstolen.

(side 46-52)
av Kjell V Andorsen
Sammendrag

I Rt. 1990 s. 28 var spørsmålet om domfelte feilaktig trodde at eiendomsretten til et naust hadde tilfalt ham i medhold av tomtefestelovens § 20 tredje ledd, eventuelt § 26 fjerde ledd. I dette underliggende, sivilrettslige spørsmålet ble domfelte ikke hørt, og strafferettslig sett bedømte Høyesterett denne regel- eller rettsvillfarelsen etter strl. § 57 (egentlig retsvillfarelse), dvs. at man ikke krevde forsettsdekning med hensyn til den omstendigheten at naustet tilhørte en annen, jfr. strl. § 291 om skadeverk.

Det lå et klart selvtektselement i domfeltes egenmektige avvikling av (et eventuelt) festeforhold, og dette synes å ha vært av avgjørende betydning for Høyesterett når man renonserte på kravet til forsett. Etter forfatterens mening er det tvilsomt om dette er tilstrekkelig i forhold til det helt grunnleggende kravet i strl. § 291 om at gjenstanden tilhører en annen.

(side 53-56)
av Hans Kristian Bjerke
Sammendrag

Forfatteren foreslår å avskaffe reglene om forsikring på ære og samvittighet, som i dag avkreves parter i sivile saker og vitner både i sivile saker og straffesaker. Subsidiært går han inn for at retten i visse tilfelle får adgang til å unnlate å avkreve forsikring etter at en part eller et vitne har forklart seg.

Manuskripter til Lov og Rett
Noen råd til forfatterne
(side 61-64)
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon