Det har lenge fra barnevernet kommet nødrop om at oppgavene er så mange og ressursene så knappe at det ikke er mulig å undersøke eller følge opp alle meldinger om at barn blir vanskjøttet eller mishandlet. Ved enkelte sosialkontorer har det i praksis vært «inntaksstopp» i perioder.

Denne alarmerende situasjon ble like før stortingsvalget belyst i et program i Sosialkanalen i fjernsynet. Det ble i programmet lagt frem ny dokumentasjon for denne formen for offentlig omsorgssvikt. Senere har barneombudet fulgt opp med egne undersøkelser, og han har varslet at han vil gå til rettssak mot enkelte kommuner for å få fastslått at de har en rettslig plikt til å sørge for at barnevernlovens regler om omsorg for barn blir fulgt i praksis.

Dette reiser spørsmålet om barnevernlovens regler kan oppfattes som pliktregler for det offentlige, altså som regler som gir enkelte barn i nød et rettskrav på å bli hjulpet av barnevernet, eller om hjelpen er avhengig av at de ressurser barnevernet rår over til enhver tid strekker til.

Problemet er ikke nytt. Spørsmålet om det eksisterer et rettskrav på hjelp, eller om den enkelte ikke kan kreve noe når bevilgningene er oppbrukt, reiser seg også på andre områder innenfor sosialomsorgen. Det antas f.eks. at lov om sosial omsorg er en rettighetslov, i den forstand at en kommune ikke kan unnlate å yde den enkelte som oppfyller lovens krav hjelp med den begrunnelse at kommunekassen er tom. En lov av en annen karakter, er barnehageloven. Her er hjelpen avhengig av kommunens ressurser.

Mange kommuners holdning til barnevernet tyder på at de oppfatter situasjonen på samme måte som når det gjelder barnehageplasser, men denne rettsoppfatningen er neppe holdbar. Både barnevernlovens ordlyd og andre rettskilder tyder på at loven er en rettighetslov, dvs. at kommunene har en rettsplikt til å hjelpe de barna det gjelder. Staten ved Sosialdepartementet har antagelig et overordnet ansvar for at rettsplikten oppfylles.

Viktig for denne lovforståelse er barnevernlovens § 16 og § 17. Det heter i § 17 at helse- og sosialstyret i kommunen snarest «skal» foreta nærmere undersøkelser når det blir kjent med at barn er i en slik stilling at de trenger hjelp etter lovens §16. Her oppregnes de hjelpetiltak som kan anvendes. Riktignok brukes «kan»-formen om hjelpetiltakene, men dette er naturlig, siden det kan velges mellom en rekke tiltak, alt etter behovet.

I den juridiske litteratur er det visst bare Gerd Benneche som tar opp spørsmålet. Hun skriver i boken Barnevernet i Norge at helse- og sosialstyret har plikt til å foreta undersøkelser etter § 17 og yte hjelp etter § 16 når passivitet innebærer en fare for barnet (2. utg. 1986 s. 49).

Det samme pliktsyn synes også proposisjonen om lov om sosiale tjenester å bygge på (Ot. prp. nr. 60 (s. 68) 1988–89). Det heter i forbindelse med forslaget til en bestemmelse om at personer som ikke kan dra omsorg for seg selv, skal ha krav på offentlig hjelp av forskjellig slag:

«I ny lov om sosiale tjenester er det etter departementets syn nødvendig å videreføre de rettigheter som ligger i dagens lovgivning. Sosiallovutvalget har foreslått rett til sosiale tjenester for «den som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller er helt avhengig av praktisk og personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål». Dette er i samsvar med gjeldende rett (min fremheving).

Det synes å følge av dette at Sosialdepartementet mener at de persongrupper som omfattes av lovforslaget, derunder barn, i dag har et rettslig krav på adekvat hjelp av det offentlige.

Et lignende grunnsyn kommer til uttrykk i et brev fra kommuneadvokaten i Oslo av 6. juli 1988 til Oslo kommunes sosialavdeling som svar på en forespørsel fra avdelingen. Avdelingens spørsmål var om barnevernsjefen eller de enkelte bydeler i Oslo kan plassere barn i omsorgstiltak til tross for at de bevilgninger som er gitt til dette formål er brukt opp.

Det heter i konklusjonen på kommuneadvokatens svarbrev:

«I den foreliggende sak blir konsekvensen av dette at foretatte omplasseringer stort sett må opprettholdes, jfr. også barnevernlovens § 27, at man ikke kan unnlate å fatte nye plasseringsvedtak, at administrasjonen snarest må søke tilleggsbevilgning hvis det ikke foreligger en alternativ omdisponeringsmulighet innenfor den aktuelle budsjettpost og endelig at kommunestyret eventuelt har plikt til å tilleggsbevilge.»

Det er vanskelig å tenke seg at kommuneadvokaten i Oslo i en eventuell rettssak vil påta seg å prosedere mot det syn han selv har gitt uttrykk for i ovennevnte uttalelse, eller at regjeringsadvokaten vil prosedere mot det syn regjeringen har gitt uttrykk for i proposisjonen til lov om sosiale tjenester.

Ved siden av denne rettslige argumentasjonen er det klart meget sterke humanitære argumenter for at vår velferdsstat ikke kan lukke øynene for de åpenbare forsømmelser overfor sine svakest stilte borgere – barna.

Endelig er det grunn til å nevne at de forsømmelsene det lenge har vært i barnevernet mange steder, ikke lar seg forene med en rekke artikler i den barnerettskonvensjon som etter planen skal opp på FN’s generalforsamling i slutten av året. Det gjelder f.eks. artikkel 3, som bl.a. påbyr medlemsstatene «å sikre barnet det vern og den omsorg som er nødvendig for hans eller hennes trivsel», og at statene «skal treffe alle nødvendige lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål».

Det følger av konvensjonens artikkel 4 at statens forpliktelser på dette området i noen utstrekning beror på ressursene, slik at den nåværende tilstand hos oss ikke lar seg forsvare med at Norge ligger over det minstemål konvensjonen tar sikte på.

Norge har vært et pådriverland for å få utarbeidet og vedtatt barnerettskonvensjonen, som skal tre i kraft når 20 stater har ratifisert den. Vår innsats på dette område gir oss et særlig ansvar for nøye å etterleve konvensjonens bestemmelser. Dette tilsier også vår priviligerte økonomiske stilling i verden og det forhold at den gruppe det gjelder er spesielt forsvarsløs og har et særlig behov for vern.