Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Rolf Stenersen. Kunst, marked og aksjer

John Brumo er professor i nordisk litteratur ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU. Brumo har særlig undersøkt norsk litteratur i perioden fra 1890 til i dag, har undervist i litteraturhistorie og litteraturvitenskapelig metode, og hatt emner som har vært rettet mot enkeltforfattere eller perioder, slik som Knut Hamsun, Kjartan Fløgstad, 1930-tallet, modernisme og samtidslitteratur.

Artikkelen presenterer kunstneren og forretningsmannen Rolf Stenersen og viser hvordan hans forfatterskap og kunstengasjement var preget av erfaringer fra moderne forretningsliv og aksjespekulasjon. Stenersens ønske om å være i «fronten» av utviklingen var nyttig, både i aksjespekulasjon og kunstinvesteringer. Artikkelen gjennomgår Stenersens økonomiske verdensbilde og analyserer særlig Stenersens kortprosasamling Godnatt da du (Stenersen 1931) i lys av økonomi og spekulasjon. Den ble fordømt som «utuktig» ved utgivelsen, men viser seg å ha sjeldne litterære kvaliteter ved at den beskriver drømmer og fantasier på en ny måte.

Nøkkelord: Økonomi, spekulasjon, drøm, kortprosa

The article presents the author and businessman Rolf Stenersen and shows how his writing and engagement for art was shaped by experiences from modern business and stock speculation. Stenersen's desire to be at the forefront of the developments proved to be useful, both in stock speculation and in art investments. The article examines Stenersen's economic worldview and in particular analyzes Stenersen's short prose collection Godnatt da du (1931) in light of finance and stock speculation. The press condemned it as inappropriate at the time of publication, but turns out to have rare literary qualities in describing human dreams and fantasies in a new way.

Keywords: Economics, speculation, dreams, short prose

Rolf Stenersen (1899–1978) var en sjelden personlighet i norsk litteraturhistorie. Han var aksjespekulant og forretningsmann, samtidig som han skrev noen av de mest nyskapende og dristige prosatekstene i 1930-tallets litteratur. Han var idrettsmann og OL-deltager og en av Norges første samlere av moderne kunst, og han spilte en stor rolle i Edvard Munchs liv. Han var gjennom hele sitt liv på parti med fremtiden og det moderne og foraktet alle former for konservatisme og vanemessig tenkning. Stenersen hadde stor suksess som forretningsmann, men som forfatter møtte han mye motstand, og i litteraturhistorien har hans diktning fått en marginal plass.

«Folk klynger seg til det de er vant til. (…) Jeg har lenge vært opptatt med å prøve å gjette meg til det som kommer», skriver han i forordet til essaysamlingen Aksjer, kunst, kunstnere (Stenersen 1969, 9). Økonomisk suksess handler om å gå mot strømmen, forsøke å finne de undervurderte aksjene og se forretningsmulighetene som de andre ikke ser. Slik er det også i kunsten, mente Stenersen, man må være dristig og nyskapende for at den kunsten man skaper, skal ha noen verdi. Kanskje er det også derfor Stenersen ikke har fått mer anerkjennelse for sin innsats for nyskapende kunst og litteratur i Norge: Det er uvanlig å være interessert i både økonomi og penger på den ene siden og kunst på den andre. Stenersen mente nemlig at både moderne kunst og næringslivet kunne bli forstått og analysert gjennom samme avantgardelogikk, hvor det handlet om å se fremover og tenke nytt. Stenersen var nok selv kanskje mer forretningsmann enn kunstner, men samtidig var han den første i Norge som viste at det ikke behøvde å være noen motsetning mellom de to rollene.

Ideene modernistisk kunst er basert på, har ofte stått i et tydelig motsetningsforhold til markedet, næringslivet og de kommersielle interessene i samfunnet: Kunst skal her skapes og nytes for sin egen del, og ikke fordi det lønner seg, eller for å selge den til andre med fortjeneste. Den innflytelsesrike modernismeforskeren Matei Călinescu kaller denne motsetningen som «the two modernities» (Călinescu 1987, 41) På fransk snakker man om l’art pour l'art – «kunst for kunstens skyld». Denne kunsttenkningen er typisk for en modernistisk estetikk. Det er derfor paradoksalt at Rolf Stenersen, en av de viktigste formidlerne av moderne kunst i mellomkrigstidens Norge, brukte nettopp sine erfaringer fra aksjemarkedet både for å samle kunst og skrive egne litterære tekster. I denne artikkelen skal vi se nærmere på Stenersen som forfatter og hvordan hans modernistiske diktning og tenkning rundt kunst og litteratur var formet av erfaringene hans fra aksjemarkedet og av økonomisk teori. Særlig skal vi se nærmere på debuten hans, den dristige og merkelige korttekstsamlingen Godnatt da du fra 1931.

Penger og kunst

Markedet er undervurdert som innovasjonssystem. I kunstneriske sammenhenger blir det ofte sett bort fra at moderne kjøp og salg, marked og business faktisk har frembrakt en rekke nyskapende prosesser. Det er vanskelig å benekte at kapitalismen som system har fungert som en innovativ impuls i nesten all vare- og tjenesteproduksjon. Mekanismene knyttet til kjøp og salg har gjort det lurt og lønnsomt å utvikle nye produkter og ideer som er billigere eller bedre enn de eksisterende, mens konservative strategier ofte har ført til tapte markedsandeler og økonomisk tilbakegang. Jakten på «det nye» har vært et kjennetegn ved mye av den økonomiske utviklingen som foregikk samtidig med utviklingen av modernismen som kunstretning, og det er et paradoks at dette forholdet ikke er nærmere undersøkt. I de fleste vestlige land hadde det skjedd en rendyrking av markedsøkonomien frem mot år 1900. Varene ble ikke lenger byttet, og forholdet mellom tilbud og etterspørsel bestemte prisene. Fri konkurranse ble oppfattet som et gode for alle. Når modernismen på mange måter har definert seg selv som en motpol til markedet og forsøkt å plassere seg utenfor sfæren av det som kan selges, markedsføres og forbrukes, er det gjerne med bakgrunn i en skepsis til tanken om markedet som en god måte å utvikle kvalitet på. Mens markedet belønner dem som kan selge noe til mange, har mange modernister sett kommersiell suksess som et tegn på at noe er lett tilgjengelig og derfor har liten kunstnerisk verdi. Det alle kan forstå og like, er ikke like mye verdt som det eksperter og kunstkjennere liker. Den spanske modernismeteoretikeren José Ortega y Gasset hevdet i sin bok Kunsten bort fra det menneskelige (1949) at moderne kunst alltid var grunnleggende upopulær, og at «massene» alltid tok feil når god kunst skulle verdsettes. Dette er utvilsomt en elitistisk holdning og har i rettferdighetens navn heller ikke vært eksplisitt uttalt av særlig mange norske forfattere. De har i større grad brydd seg om hva kritikere og andre forfattere har tenkt og ment i anmeldelser. Den litterære offentligheten har for de fleste forfattere spilt en langt større rolle enn salg og økonomisk suksess.

Heller ikke i litteraturforskningen har økonomi og penger blitt sett i sammenheng med skjønnlitteratur. Et unntak er Ian Watts klassiske analyse, The Rise of the Novel (1963), som viser hvordan romanen på 1700-tallet ofte handler om økonomiske transaksjoner, handel og næringsliv, ikke minst fordi dette var et tema som opptok romankjøperne, det nye handelsborgerskapet i Storbritannia. I en av de tidlige britiske bestselgerromanene, Robinson Crusoe (1719), arter dette seg som en påfallende nøyaktig beskrivelse av alle slags økonomiske forhold. Hovedpersonen ser på den øde øya som sin «eiendom» og jobber med alle krefter for å maksimere sitt utbytte fra oppholdet. Vinning og tap er sentrale kategorier. Romanen skildrer en ny og moderne måte å forholde seg til verden på, påpeker Watt, en Homo economicus – et menneske som forholder seg til verden som en mengde ressurser, og som måler alt i økonomiske termer. Ian Watt er ikke helt alene om dette perspektivet på litteraturen: Franco Moretti har belyst tematikken i Atlas of the European Novel, 1800–1900 (1998), og Jochen Hörisch har sett på pengenes rolle i lyrikken i Kopf oder Zahl: Die Poesie des Geldes (1996). I norsk litteratur bør vi kanskje minne oss selv på at også noen av våre klassiske tekster tematiserer økonomi og handel. Fra perioden rundt det moderne gjennombrudd er noe av handlingen knyttet til transaksjoner, inntekter og utgifter. For eksempel spiller økonomi, lån og et forfalsket gjeldsbrev en nøkkelrolle i Henrik Ibsens Et dukkehjem (1879), og i Alexander Kiellands Garman & Worse (1880) er handelshuset Garman & Worses utvikling en helt vesentlig del av handlingen.

På parti med fremtiden

Som motiv og tema er økonomi og penger i norsk litteratur likevel et lite undersøkt tema, og Rolf Stenersen er et godt eksempel på at denne sammenhengen er viktig. Han var en av de forfatterne som var opptatt av både økonomi og kunstnerisk innovasjon. Men det var neppe helt tilfeldig at han skulle bli en pioner for nyskapende og dristig kunst i Norge. Han var en av fem brødre i en næringslivsfamilie hvor faren, Johan Martin Stenersen (1866–1948), drev forlag og bokhandel. Rolf strevde mye på skolen og ble som 14-åring sendt til Hartmanns pensjonatskole i Asker fordi han ikke greide å henge med på skolen. Han var god i matematikk, men hadde problemer med de fleste andre fag. Etter hvert ordnet det seg likevel for Rolf, og han tok eksamen på Oslo handelsgymnasium og studerte økonomi ved Queen's College i Oxford (1922–1924). Dette var i en periode hvor økonomifaget ikke var særlig utviklet i Norge, og Stenersen fikk her en god, internasjonal basis for sine senere refleksjoner og teorier om økonomi, både på mikro- og makronivå.

I Espen Søbyes omfattende og detaljerte Rolf Stenersen. En biografi (Søbye 1995) fremgår det at Stenersen utmerket seg på flere områder. Han var en ivrig idrettsmann, først og fremst innen friidrett, men senere i livet også innen tennis. Han var norsk mester på 200 meter og på 4 x 200 meter stafett og deltok sommeren 1920 i sommer-OL i Antwerpen som Norges yngste utøver. Konkurranse virket åpenbart skjerpende på ham, og alle detaljer var viktig for å komme først i mål: Han ventet med å kjøpe seg nye piggsko til like før et mesterskap, fordi han mente nye sko var raskere. Han klippet også av seg alt håret, fordi han mente han kunne spare et tidels sekund på det (Søbye 1995, 54).

Kanskje var det kombinasjonen av konkurranseinstinkt og familiebakgrunn som gjorde at Stenersen tidlig startet med kjøp og salg av aksjer. Hans far, J.M. Stenersen, drev med aksjehandel og hadde hatt suksess med det i perioder hvor forlagsvirksomheten ikke kastet noe særlig av seg. Rolf ble etter hvert medeier i familiefirmaet Stenersen & Waage og drev her aksjemeglervirksomhet. I 1925 ble han eneeier i firmaet, som senere skulle bli til Aktieselskapet Rolf E. Stenersen. Firmaet handlet særlig med nederlandske banker og meglerhus. Virksomheten gikk ut på å få pengesterke nordmenn til å investere i utenlandske aksjer, og Stenersen startet tidlig med å sende ut et nyhetsbrev til kundene. Her ga han sine vurderinger av utviklingen i markedet og anbefalte eller frarådet kjøp. Som 27-åring fikk han en egen spalte i det ukentlige forretningsbladet Farmand, hvor han frem til 1931 gjorde sine markedsvurderinger, særlig av det internasjonale gummimarkedet.

Når man leser Stenersens tekster, får man inntrykk av en mann med stor selvtillit på mange områder. Han har meninger om alt, ofte avvikende og kuriøse, men alltid begrunnede. Han var utvilsomt en viktig og fargerik kulturpersonlighet i mellomkrigstiden – en mann som kjente mange forfattere og kunstnere. Ikke minst hjalp han mange billedkunstnere ved å kjøpe bilder av dem i en tid hvor det ellers var få kjøpere av moderne kunst. Dette var selvsagt ikke bare veldedighet, men også basert på en tro på at bildene var viktige og verdifulle. «Med kunstnere som ser sultne eller tynne ut, pruter jeg heller ikke. Og så takker jeg for handelen» (Stenersen 1969, 15).

I dag finnes det over 1250 kunstverker i offentlige institusjoner som opprinnelig har tilhørt Rolf Stenersen. Man kan lure på hvordan aksjemegleren Stenersen kunne bli en av Norges viktigste kunstsamlere gjennom tidene. Sansen for kunst hadde han trolig fått hjemmefra, siden faren hadde mye kontakt med kunstnere for å lage illustrasjoner til utgivelsene på J.M. Stenersens Forlag. Det er neppe tvil om at han hadde et genuint og personlig forhold til billedkunsten. Han var en av dem som «måtte ha alt inn gjennom øynene», sa han selv (Stenersen 1969, 15).

For Stenersen var kunst imidlertid også et investeringsobjekt. Mens andre gjerne så på kunsten som risikabel og usikker, mente Stenersen at få ting var bedre å investere i enn nettopp kunst. Allerede som 16-åring kjøpte han en tegning av Theodor Kittelsen (1857–1914), og som 18-åring henvendte han seg til Edvard Munch (1863–1944) for å få kjøpe noen av hans verker. Dette var på et tidspunkt da Munch-bilder ikke nødvendigvis var noe godt investeringsobjekt, så det var neppe bare en pengeplassering. Stenersen hadde da også kontakt med Munch gjennom mange år. Det som i starten var et mer forretningsmessig forhold der Stenersen kjøpte bilder av Munch, endret seg med tiden, og i perioder var Stenersen Munchs eneste forbindelse til omverdenen og fungerte som en slags sekretær. Stenersen kjøpte jevnlig bilder av Munch og bygde etter hvert opp en stor privat samling av Munchs bilder. Stenersen ble selv malt tre ganger av Munch i 1925–1926, selv om Munch innledningsvis kviet seg for dette fordi Stenersen var for ung og manglet tydelige karaktertrekk, og Munch gikk også med på å lage nye versjoner av de kjente bildene «Livets dans», «Kyss» og «Møte» til Stenersen-familiens spisestue. Men Stenersen var ikke bare en beundrer av kunst og kunstnere – han hadde også mange egne ideer. Munch måtte for eksempel høre på Stenersens lange utlegninger om forholdet mellom økonomi, livssyn og aksjehandel – noe Munch ikke var særlig interessert i og til slutt måtte be ham holde opp med (Søbye 1995, 96).

Det var ikke bare Munch Stenersen interesserte seg for. Frem mot andre verdenskrig kjøpte han også verker av lovende unge billedkunstnere, slik som Olav Strømme, Bjarne Engebret, Arne Ekeland, Kai Fjell og Aage Storstein. Som kunstsamler var Stenersen en pioner i Norge. I 1926 stilte han for første gang ut sin kunstsamling, som i tillegg til Munch inneholdt verker av Ludvig Karsten, som etter hvert ble regnet som Munchs viktigste etterfølger og en av landets beste impresjonister. Senere skulle han stille ut kunstsamlingen i Stockholm og Amsterdam. Munch-bildene ble overdratt til Aker kommune i 1936. Resten av Stenersen-samlingen gikk til Bergen kommune i 1971. Den var da utvidet med viktige verker av kjente navn som Pablo Picasso, Paul Klee og avantgardistiske CoBrA-kunstnere som Asger Jorn, Pierre Alechinsky, Corneille og Egill Jacobsen, samt med verker av mindre kjente kunstnere som Victor Vasarely, Nicolas de Staël, Karl Dahmen og Rufino Tamayo. Dette var en av Norges viktigste samlinger av modernistisk kunst.

Stenersens interesse for det moderne fikk også andre uttrykksformer: Han overtalte arkitektpioneren Arne Korsmo til å tegne en privat bolig til ham og familien, i Tuengen allé i Oslo. Villa Stenersen, som den kom til å hete, sto ferdig i 1939, og er i dag kjent som et av de fineste eksemplene på norsk funksjonalisme, med sine strenge linjer og fine kombinasjon av funksjon, form og materialer. Stenersen ga i 1974 boligen til staten som statsministerbolig, men det var bare Odvar Nordli som noen gang tok den i bruk. I dag er boligen fredet og eid av Nasjonalmuseet.

Også språklig ønsket Stenersen å være på parti med fremtiden, og han skulle etter hvert bli en ivrig tilhenger av samnorsk, altså et forsøk på forening av bokmål og nynorsk. Dette ville være fremtidens norske skriftspråk i løpet av en tjue–tretti år, mente han. Han syntes at mange dialektformer var fine, blant annet syntes han at den trønderske endelsen -an (kursan i stedet for kursene og prisan i stedet for prisene) var «enkel og vakker». Språket burde være mer talemålsnært, mente han: «Det er dumt å tviholde på et skriftspråk som er så fremmed og tungt at en må gå ti år på skole for å lære det» (Stenersen, 1950, 7–8). Blant annet skrev han om mange av novellene i Godnatt da du til samnorsk og ga dem ut under tittelen Slik er vi også. Gamle og nye novelletter i 1963. Dette valget sier mye om måten han tenkte på: Å forsøke å være i forkant av utviklingen var alltid best.

Stenersens viktigste bidrag til norsk litteratur er debuten Godnatt da du (1931), som vi skal se nærmere på senere. Han fulgte opp Godnatt da du med romanen Stakkars Napoleon i 1934. Dette er et forsøk på å skrive i en slags stream-of-consciousness-form, det vil si at vi følger hovedpersonens tankestrøm kontinuerlig, omtrent som i James Joyces Ulysses. Stenersen forklarte i forordet at han ønsket å utforske grenseområdet mellom drøm og dagdrøm, og at boken inneholdt en rekke drømmer og innfall, uten at han hadde forsøkt å ordne i stoffet. Teksten er ikke enkel å lese og er kanskje en av de få eksemplene på såkalt automatskrift som finnes i norsk litteratur, det vil si at forfatteren bare har latt pennen løpe og assossiasjonene strømme på.

I 1940 bekostet han selv utgivelsen av romanen Det likner kjærlighet, siden Gyldendal ikke tok sjansen på å gi den ut under okkupasjonsmaktens sensur. For også i Det likner kjærlighet var det mye seksualitet, penger og kjærlighet som lett kunne kalles umoralsk, akkurat som i Godnatt da du. Men Gyldendal utga den etter krigen, i 1947, til Stenersens tilfredshet. I 1953 kom skuespillet Eva og Johannes, som ble satt opp på Nationaltheatret med Wenche Foss i en av rollene. Noe av sin gamle tematikk, seksualitetens betydning for samfunnet og enkeltmennesket, hadde han tatt med inn i stykket, men i en mer realistisk form. Stykket fikk en ganske god mottagelse, og Aksel Sandemose mente det var det beste Stenersen hadde gjort siden Godnatt da du. Samme år utga han også nye og gamle korttekster under tittelen Sånn er vi også, og i 1973 kom romanen Synet, en slags mytologisert fortelling om en ung kvinne Stenersen hadde truffet, Torunn Ystaas, som han var betatt av og kalte «Synet».

I ettertid blir trolig Godnatt da du stående som Stenersens mest originale bidrag til norsk litteratur. Men før vi ser nærmere på den, skal vi forsøke å få et inntrykk av Rolf Stenersens tenkning om kunst, marked og aksjehandel.

«Jeg er da et ærlig menneske selv om jeg er aksjemegler»

«Ofte tenker jeg på hvor fattig mitt liv hadde vært, om jeg ikke hadde blitt velsigna med slike venner som mine bilder og tall» (Stenersen 1969, 18). Kombinasjonen av «venner» er heller uvanlig, siden tall ofte er knyttet til presisjon og systematikk, mens bilder (i betydningen malerier eller kunstbilder) ofte knyttes til følelser og stemninger. Men for Stenersen var dette ikke motsetninger, og han beveget seg uanstrengt mellom aksjeverdenen og kunstverdenen: «Den løfting en kan få når en hører toner eller ser den blå stjernehimlen kan jeg også føle når jeg øyner en tall-gruve. Det er som en kan se malm der andre ser stein» (Stenersen 1950, 19). Først og fremst var nok Stenersen økonom og aksjemegler, men her skal vi se nærmere på hvordan han tok med seg sin tenkning fra næringslivet over i sin kunst- og litteraturvirksomhet.

Det var særlig to hendelser på 1920-tallet som demonstrerte Stenersens teft for den økonomiske utviklingen, nemlig hans analyse av det internasjonale gummimarkedet og etter hvert analysen av aksjemarkedet frem mot børskrakket i 1929. Begge bekreftet hans posisjon som en av Norges mest nytenkende og internasjonalt orienterte aksjemeglere.

Fra og med 1926 hadde Stenersen ukentlige spalter i Farmand, et blad som tok for seg næringsvirksomhet. Bladet hadde spalter om forskjellige varemarkeder, og Stenersen kommenterte i starten det internasjonale gummimarkedet. Gummi var en etterspurt vare, særlig fordi det var knyttet til den økende bilproduksjonen. Gummi var i starten et produkt som bare kunne utvinnes i Brasil, men etter hvert ble det opprettet engelske gummitreplantasjer flere steder i Asia. Gummiprisene var svært høye, og det engelske kolonidepartementet forsøkte å bruke toll som middel for å holde prisen på et høyt nivå og hindre konkurranse. Også nederlandske plantasjer på Sumatra spilte fra 1926 en større rolle i det internasjonale gummimarkedet. Dette var forhold som Stenersen hadde satt seg inn i, og han mente å kunne forutsi en sterk nedgang. «Bryter gummi-boomen sammen?» skrev han i spalten sin 25. januar 1926: «Det foreligger mange tegn på at gummiproduksjonen nu overstiger konsumet …» Han ble imidlertid motsagt av flere andre som hadde interesser i gummiproduksjonen, slik som direktøren i Aktieselskapet Norsk-Sumatra Plantage Kompagni, V. A. Fog, som tvert imot spådde økende gummipriser og mente man ikke kunne ta hensyn til en teoretiker som Stenersen. Stenersen ble også beskyldt for å ha personlige interesser med disse kursspådommene, ved selv å spekulere i en fremtidig kursnedgang. Flere andre tok også til motmæle mot Stenersens spådommer. Men Stenersen opprettholdt sine påstander om gummimarkedets utvikling. Det ville være uklokt å tro at markedet ville utvikle seg positivt. Og det fikk han rett i: Mens andre spådde økende priser på gummi, fikk Stenersen rett i at prisene utviklet seg sterkt negativt frem til 1927.

Hans andre viktige analyse var knyttet til børskrakket i 1929. På midten og slutten av 1920-årene var USAs økonomi preget av optimisme, økt produksjon og høykonjunktur. Mange av varene kunne også finansieres på avbetaling. Det hersket en generell fremtidstro, og tross renteøkninger fra sentralbanken Federal Reserve Bank skjøt aksjespekulasjonen fart. For mange kunne aksjespekulasjon bli et levebrød, og spekulasjonen var uten særlig risiko siden aksjekursene hadde steget kraftig i over ti år. Stenersen var skeptisk til alt dette: «Står vi foran en internasjonal børskrise?» spurte han i Aftenposten 7. juli 1928. I løpet av syv år hadde 50 representative børsnoterte firmaer på New York-børsen firedoblet seg, påpekte han, og mente at dette ikke var normalt. Han mente at aksjene steg i verdi bare fordi andre aksjer steg i verdi. Det kan ikke ende godt, mente han, og advarte sterkt om at denne «haussebevegelsen» ikke kunne vare. «Et omslag må komme», skriver han avslutningsvis.

Det skjedde også: 29. oktober 1929 krasjet det amerikanske markedet totalt, da alle aksjespekulantene forsøkte å komme seg ut av markedet samtidig. I november 1929 kunne Stenersen, trolig med stor tilfredshet, vise tilbake til sin tidligere artikkel i Aftenposten og minne om hva han hadde spådd. Han påpekte også de voldsomme dimensjonene i krisen – over 1000 milliarder kroner var borte.

Etter å ha innkassert denne seieren som økonomisk analytiker var Stenersen raskt ute med å varsle et omslag igjen: Han anbefalte igjen å kjøpe aksjer i utlandet, fordi krisen ville få «en kort varighet». Allerede i 1930 kom til å bli mye bedre. Men her tok Stenersen feil. Det skulle ta mange år før aksjemarkedet tok seg opp igjen.

Stenersens økonomiske analyser kan gjerne ses som et uttrykk for hans modernistiske innstilling. Ofte hadde de et kontrært preg, altså en slags ibsensk lyst til å fortelle folk at det majoriteten tror, ikke er riktig. For eksempel introduserer han sin bok Penger og tall (Stenersen 1937) på denne måten: «Det å spare er ikke som folk flest tror, alltid og til alle tider fornuftig og samfundsnyttig. Sparing kan være både ufornuftig og kapitalødeleggende rent samfundsmessig sett. Sparing i kommoder og strømpelester er således et onde» (Stenersen 1937, 11). Stenersen mente at markedene er i evig endring, akkurat som livet selv. Det var altså ikke bare sammenhengen mellom tilbud og etterspørsel som var årsak til Stenersens analyser.1 Han var generelt skeptisk til planøkonomi og andre unaturlige hindringer og begrensninger, og var ofte en talsmann for endring og utvikling. Økonomien var – omtrent som livet selv – i stadig endring og utvikling. I 1937 spekulerte han i at til og med selve kapitalismen sto for fall: «Allikevel tror jeg privatkapitalismen før eller senere vil bli avløst av statens overtagelse av alle samfunnsnødvendige bedrifter. Utviklingen driver den vei» (Stenersen 1937, 30).

Stenersens frie og utradisjonelle innstilling preger hans markedsanalyser. Han publiserte tekster om aksjer og markedsutsikter helt fra tidlig 1920-tall til utpå 1970-tallet, og det er vanskelig å finne en helt klar filosofi eller rød tråd i hans tenkning. Hans viktigste råd er fornuftige nok, som å legge vekt på bedriftenes regnskaper og å tenke langsiktig i investeringene. Men han hadde også andre, merkelige råd, som å aldri investere i bedrifter som hadde kapitalen sin i «varme eller røde land», det vil si land preget av et varmt klima eller et sosialistisk styresett, noe han var skeptisk til. I mange tilfeller spekulerer Stenersen ikke bare om fremtidens økonomiske utvikling, men også over det økonomiske systemet som sådant, for eksempel hvordan pengemengde og varemengde henger sammen, og over «mangel» og «behovstilfredsstillelse» som basis for økonomien. De menneskelige materielle behovene var «ulimiterte», mente han. 1930-tallets krise var ikke knyttet til overproduksjon, men til underforbruk.

Stenersen var ikke bare opptatt av aksjekurser i denne perioden, men også av andre former for utradisjonell tenkning. På 1920-tallet ble han sterkt opptatt av Friedrich Nietzsches (1844–1900) filosofi. Han var blant annet interessert i ødeleggelsen av fornuften, som Nietzsche skrev om. Kanskje var det slik at Gud var en idé som mennesket hadde funnet opp for å trøste seg selv? Alle verdier måtte omvurderes. Han var fascinert av Nietzsches ideer: Livet var en evig gjenkomst, men fortiden og tradisjonene kunne ikke lenger være rettesnor for menneskene. I 1929 tilbød han Samtiden en lengre artikkel om den tyske filosofen, men Samtiden avslo, til Stenersens store skuffelse. Stenersens økonomiske filosofi og Nietzsche-lesning peker i samme retning: Selvpålagte begrensninger er unaturlige og uheldige. Verken markedet eller litteraturen burde reguleres. Markedsreguleringer, for eksempel gjennom statlig inngripen mot aksjemeglere som ham selv, var uheldig. Slik tenkte han også at diktningen kunne foregå: Gjennom å la ordene, minnene og drømmene strømme på, uten å sensurere, kunne han skape en annen og ærligere form for litteratur.

Kanskje var det aksjespekulasjonen som også gjorde ham interessert i tidens utvikling og trender, også kunstnerisk? Å ikke være nysgjerrig på samtiden var i alle fall utenkelig for Stenersen. I artikkelsamlingen Aksjer, kunst, kunstnere (1969) skriver han sterkt kritisk om museumsfolk og kunstanmeldere som ikke er opptatt av sin egen tids kunst. Særlig peker han mot «museumsrottene», som bare er interessert i fortidens kunst, og som bare roser døde kunstnere. Det betyr i praksis at de nålevende kunstnerne ofres til fordel for de døde, mente han. Disse «kunstens mørkemenn» var helt ødeleggende for kunsten. Det burde forresten være egne museer for moderne kunst, mente Stenersen.

Stenersens interesse for samtidskunst var uvanlig i Norge. For eksempel var ideen om at moderne kunst var viktig, på ingen måte selvsagt i samtiden. Det fantes for eksempel bare ett museum for moderne kunst i verden, Museum of Modern Art i New York, etablert i 1929. Nationaltheatret satte også sjelden opp nyskrevne stykker. I stedet ble det vist mest Ibsen- og Holberg-stykker, farser eller internasjonale klassikere som Shakespeare. Hvis vi kaster et blikk på litteraturforskningstidsskriftet Edda, ser vi at nesten ingen artikler fra 1920- og 1930-tallet handlet om norsk samtidslitteratur. Litteraturforskerne var opptatt av fortiden, særlig norrøn tid, og det moderne gjennombruddet, da Norge og Norden hadde vært toneangivende i europeisk diktning.

I en av sine senere artikler, «Om aktier og pengeplasering» (Stenersen, 1969), sammenligner Stenersen direkte aksjemarkedet og kunsten. Flertallet vil alltid tape penger på aksjer, skriver han, etter et langt liv med aksjehandel. Folk blir fristet til å kjøpe aksjer på grunn av at avisene skriver om de få som har vært heldige og tjent penger, mens de mange som taper, aldri får noen omtale. Men hvorfor er noen heldige og andre uheldige? Stenersen mener han har svaret: «Det er mer fengslende å høre om de få disponenter og bedriftsledere som er så flinke at de til og med tjener penger når alle andre i samme bransje taper. Det virker som om de kan ane noe av det som kommer til å skje. Enten har de en enestående evne til å lede sin bedrift, eller de evner å øyne nye forretningsmuligheter. De gir seg til å lage ting som aldri før har vært fremstilt» (Stenersen 1969, 139).

Budskapet er klart: Det er de som tenker fremover og greier å «forutsi markedet» som får suksess i næringslivet. Å være dristig og nyskapende lønner seg, akkurat som i kunsten. Men næringslivet kunne med fordel ha lært litt av kunsten. For eksempel får ledere i aksjeselskaper sjelden eller aldri kritikk, slik enhver kunstner får når han eller hun presenterer et nytt verk.2

I modernismeforskningen har det som nevnt vært pekt på hvordan modernismens skepsis til marked og kommersialisme henger sammen med frykten for å tape sitt kritiske potensial. Forfattere og andre kunstnere har ønsket å ta avstand fra markedet i bytte mot friheten til å kritisere og være uenig og ikke være nødt til å ta hensyn til hva leserne syntes. Svært få modernistiske verker er markedstilpasset i den forstand at de er ment å selge mange eksemplarer eller bli populære hos folk flest. Den samme holdningen hadde Stenersen: Godnatt da du var ikke skrevet for å selge mye eller nå ut til mange, men for å fortelle sannheten om menneskets drifter og vise frem drømmenes betydning. Da fikk det heller være at han måtte tråkke over noen tabuer. Og det var ingen tvil om at debuten Godnatt da du inneholdt noen ganske drøye tekster. Stenersen måtte forsvare boken og skrev til Sigurd Hoel: «Jeg er da et ærlig menneske fordi om jeg er aksjemegler kjære Hoel og høire hånd til Grieg» (Søbye 1995, 125). For Stenersen hadde et positivt syn på sin egen virksomhet som aksjemegler. Fordi aksjespekulantene helst ville gå inn i markedet når kursene var lave og selge når de var høye, bidro spekulantene til å «jamne ut utslaga av tids-rytmene» (Stenersen 1950, 19). Dermed hadde de en gunstig effekt på markedet. På samme måte var Stenersen ikke flau over innholdet i Godnatt da du og mente at det ville være en «nyttig bok» fordi den fortalte sannheten om menneskelige drømmer og seksualitet. Stenersen så seg selv – både som aksjemegler og forfatter – som en nyttig mann for samfunnet. Han bidro til å jevne ut utslagene i aksjemarkedet, og som en sunn stemme i debatten om samfunnsmoral ved å utfordre rådende tabuer.

Godnatt da du – dristige korttekster

Stenersen skrev ikke bare markedsanalyser. Etter hvert begynte han også å skrive skjønnlitterære tekster, ofte basert på egne drømmer. Han fikk «skriveopplæring» av flere i Oslos litteraturmiljø, blant andre Arnulf Øverland og Sigurd Hoel. Det var ingen tvil om at dette også var dristige saker, og da tekstene var ferdige, kommenterte Sigurd Hoel (som var hovedkonsulent i Gyldendal) til direktøren, Harald Grieg, at de nok nærmet seg grensene for hva et norsk forlag kunne utgi (Søbye 1995, 125). Hoel anbefalte likevel utgivelse og så absolutt ikke på det å tøye moralske grenser som noen uting.

Rolf Stenersens samling korttekster, Godnatt da du fra 1931, er både frisk og direkte også i dag. Her spiller drømmer – både dagdrømmer og nattlige drømmer – en stor rolle, både i form av seksuelle fantasier, ønsker om rikdom, angst eller bare uforklarlige bilder. Stenersen var heller ikke redd for å skrive om temaer som ingen hadde tatt opp i litterær form tidligere i Norge, som nekrofili, voyeurisme og mannlig prostitusjon. Boken inneholder 29 tekster, noen på bare et par sider, mens den lengste, tittelteksten «Godnatt da du», er på tolv sider.3

Tekstene er ikke enkle å sjangerbestemme: Bare et fåtall har en tradisjonell novelleoppbygning med spenningsoppbygning, spesielle hendelser eller sluttpoeng. Personene blir ikke introdusert, og alle tekstene starter in medias res, slik at vi som lesere blir kastet rett ut i en situasjon eller stemning. Noen av tekstene er mer å sammenligne med prosadikt, hvor stemning og psykiske tilstander, som angst eller sjalusi, er dominerende. Ofte har disse stemningene form av en drøm eller et minne, for eksempel i tekstene «Det første minne», «To drømme», «Nektar» og «Blodhundene». Andre tekster har en tydelig stemme som i førsteperson (ofte ironisk) forteller om sitt syn på verden og tilværelsen, slik som «Nille» og «Lykke», mens «Else» er en dialog mellom en utro mann og hans hemmelige kjæreste.

Sett med et litteraturhistorisk blikk er Stenersens korttekster ikke helt enestående. Da han debuterte som forfatter med Godnatt da du, var det allerede kommet en ny dristighet inn i norsk litteratur. Kulturradikalismen, altså en ny, radikal tendens i hovedstadens kulturliv, gjorde at det sirkulerte mange tanker omkring de vanskelige forholdene for en fri seksualitet, ofte med psykoanalytiske begreper som «hemmet libido» og lignende. Mange var opptatt av å kritisere de snevre rammene for ytringer og alternative livsformer. Sigurd Hoels roman Syndere i sommersol (1927) er i så måte typisk: et nytt frisinn, en følelse av å tilhøre en ny generasjon og en mer direkte omtale av seksualitet og kjærlighet.

Stenersen ønsket ikke først og fremst å sjokkere. Med sin bakgrunn fra økonomi og næringsliv ville han bringe saklighet og fornuft inn i tilværelsen (Søbye 1995, 138). Her var også Stenersen mer i tråd med strømninger i tysk kunstliv, die neue Sachlichkeit, som la vekt på å skildre livet som det var, uten voldsomme følelsesuttrykk eller sterke virkemidler. Nøkternhet og ro skulle prege det kunstneriske uttrykket.

Stenersens setninger er korte og direkte. Ingenting blir antydet, også seksuelle forhold blir omtalt som om ingenting var tabu. I teksten «Else» kastes for eksempel leseren rett ut i et samleie med denne åpningsreplikken: «Joda, joda – jeg skal gifte mig med dig, bare ligg stille» (Stenersen 1931, 59). Stenersen var selv stolt av denne typen likefrem tale: «Jeg er et sundt, velbegavet menneske, som efter to aars grundig arbeide – legger en bok med en ny moral, nye synsmaader frem for almenheten. Jeg er en pioneer og er beredt til å møte pioneerens skjæbne» (Søbye 1995, 129). Stenersen hadde riktignok gått med på å utelate noen av tekstene, slik som «Friskt mot, onanister», fordi den mektige forlagssjefen Harald Grieg mente de gikk for langt.

De fleste anmelderne mente likevel at sluttresultatet var for drøyt, og var ytterst skeptiske til «pengemannen» Stenersens debut som forfatter. Alv G. Schjelderup hadde i 1932 en artikkel i Samtiden som het «Psykoanalysen i vor litteratur», og andre del av den handlet om Godnatt da du. Schjelderups analyse var temmelig grovkornet og handlet mest om å sette ufordelaktige merkelapper på ulike tekster. «Ambra» var for eksempel «typisk analerotikk», mens «Drift» viste «tilsynelatende impotens». Fredrik Ramm skrev at «En skitten strøm flyter over landet» i Arbeiderbladet, og at Gyldendals utgivelser bare var «litterært svineri» (Stai 1978, 92). Godnatt da du var bare «en samling skisser om seksuallivet» som var mer uviktige enn forargerlige, skrev Ramm. Mottagelsen var altså temmelig negativ. Bare Helge Krog i Dagbladet var entydig positiv og roste boken for dens «betydelige verdi» (Søbye 1995, 138). Stenersen rykket selv inn en avisannonse med utdrag fra ulike anmeldelser for å vise at det også var mange positive vurderinger av boken hans. Godnatt da du ble selvsagt forbudt av NS-styret i 1941 og satt på listen over bøker som «skadet den nasjonale og sosiale fremgangen».

Lenge etterpå, i et intervju med det litterære tidsskriftet Basar i 1977, pekte Stenersen på at omdømmet som aksjehandler og «pengemann» kanskje hadde stått i veien for ham som forfatter: «– Hvordan har deres forhold til kritikken vært? Har De følte dem urettferdig behandlet? – Folk flest liker ikke meg. Jeg har tjent penger på aksjer og bilder» (Søbye, 1995, 390). Mange av tekstene – også de som handler om svært personlige ting – er preget av et slags økonomisk-analytisk perspektiv. Til forleggeren Grieg skrev Stenersen at tekstenes form skyldtes «vaar tid», og at «de 1000 sidige romaners tid» var over (Søbye 1995, 139). Dagens forfattere drev med for mye utenomsnakk.

Et viktig poeng for ham var «seksualdesperasjonen»: Tilbud og etterspørsel var ikke i balanse. Menneskene var nemlig underernærte på det seksuelle området. Kristendommen tvang menneskene til en kunstig seksuell avholdenhet. «Du skal ikke onanere – og du skal ikke være sammen med din forlovede! Du skal øve askese» (Søbye 1995, 135). Stenersen mente selv å være et eksempel på hvordan oppgivelsen av seksualaskesen var gunstig: Etter at han i slutten av tenårene oppga askesen og begynte å onanere noen ganger ukentlig, gikk det mye bedre på mange områder. Han hadde til og med fått en «jevnaldrende elskerinne», noe som førte til at han både sov bedre, fikk økt selvtillit, ble norgesmester i sprint og hadde langt mer hell i forretningslivet (Søbye 1995, 135–136). Det var klare paralleller mellom økonomi og seksualitet. Sparing og askese var et problem, mens økt «forbruk», både seksuelt og økonomisk, var løsningen.

Stenersens interesse for seksualitetens samfunnsmessige betydning må trolig ses i lys av samtiden. Freud og hans tenkning om seksualitet og personlighetsutvikling, men også ideer om erotikkens sosiale kraft, var blitt på moten i de radikale kretsene i Oslo. I oktober 1934 skulle Wilhelm Reich, Freuds frafalne elev, komme til Oslo og etablere seg med et eget «internasjonalt seksualøkonomisk institutt», som blant andre Rolf Stenersen ble en av de største bidragsyterne til. Den eksentriske Reich jobbet i skjæringsfeltet mellom psykoanalyse og marxisme og var særlig opptatt av seksualitetens betydning. Trolig likte Stenersen at Reichs forskning hadde mye til felles med hans egne teorier om seksualitetens samfunnsmessige kraft. I Godnatt da du forsøkte Stenersen å utforske denne betydningen, både individuelt og sosialt. La oss derfor se nærmere på noen av tekstene.

Den første teksten i Godnatt da du er «Drift», hvor hovedpersonen er drevet av lyst til å se andres seksualitet. Han følger etter et ungt par som forsøker å gjennomføre et samleie, og til tross for at han blir jaget bort gjentatte ganger, fortsetter han å forfølge dem. Hver gang forstyrrer han dem, og de blir nødt til å gå et nytt sted. Han blir både slått, kastet stein på og tatt kvelertak på til han besvimer. Likevel fortsetter han. Det unge paret gir til slutt opp og gjennomfører samleiet uten å bry seg om ham. Han sniker seg helt innpå paret, og under orgasmen, «inntil deres blikk brast», snur han seg og løper fra dem. Kikkerens oppførsel blir ikke begrunnet eller forklart, men bare skildret som en intens trang. Den innledende beskrivelsen av lyst og begjær er både lyrisk og voldsom:

Det var en av disse vårnetter da en føler inntil avmakt at jorden, havet, plantene og lyset har sammensverget sig mot en, og holder ens vilje i en skruestikke. Det var en slik natt da det er umulig å hindre Guds vilje fra å skje. Inn og ut skyllet bølgene over stranden – inn og ut, inn og ut i det uendelige. Lukten av groende vekster og angen av våt jord åt sig gjennom marg og ben, og overalt gjød månen sin hvite melke. Skogen og krattene stod der og fristet med myke blomsterleier, og jordens varme trengte sig inn i mig.

(Stenersen 1931, 9)

Starten forsøker å gjøre denne opplevelsen til en generell og allmenn opplevelse, som om denne blandingen av begjær og avmakt er noe alle og enhver føler. Det er som om selve naturen og landskapet skaper det intense begjæret hos hovedpersonen. Med bruk av seksualiserte uttrykk som «inn og ut» og månens «melke» forsøkes det å skildre hvordan kåtskapen er en voldsom og naturgitt kraft i omgivelsene, og ikke noe den enkelte kan unnslippe. Ja, begjæret er «Guds vilje», og altså ikke noe man kan eller bør kjempe imot. Men der vanlige vitalistiske skildringer holder det kroppslige på et mer abstrakt nivå, er Stenersens tekst rå og direkte. Til slutt blør hovedpersonen fra et sår i pannen og blir sparket i skrittet. Men likevel gir han seg ikke. Når det forfulgte paret til slutt bestemmer seg for å gi blaffen i ham, er det som om kikkeren er blitt en del av dem: «Jeg gikk dem så nær at våre legemer møttes. Min ånde blannet sig med deres, og blodet fra min panne flekket dem begge» (Stenersen 1931, 12). Det er som om alle tre forenes i et felles begjær: det unge parets kåtskap og fortellerens begjær etter å se.

«Drift» er ikke en tekst med et tydelig budskap, men er nok ment å være en sannferdig tekst om seksuelt begjær og uvanlige lyster. Ikke minst viser den hvor langt noen er villige til å gå for å tilfredsstille begjæret, og noe så uvanlig som tilfredsstillelse gjennom kikking. For Stenersens del handlet det nok like mye om å vise frem det grunnleggende menneskelige i begjæret, og hvordan askese, utsettelse eller fortrenging er unaturlig og umulig. Kikkermotivet var selvsagt avvikende og dristig i Stenersens samtid, men må trolig ses som et innlegg i den «seksualøkonomiske» diskusjonen. Ideen om at driften eller seksualiteten var en grunnleggende drivkraft i mennesket, ble delt av både Freud og Reich. I denne teksten er kikkeren verken farlig eller truende, men drevet av en dyp indre trang som tilsynelatende må leves ut. Det er som om hovedpersonen ikke har noe valg, og det er naturen selv som tvinger ham.

I den drømmeaktige teksten «Ambra» blir forholdet mellom kunst og rikdom tematisert. Teksten er allerede i anslaget utformet som fortellingen om en drøm: «I min ungdom hadde jeg engang en underlig dagdrøm. Det var i de dage jeg gikk rundt og var glad. Jeg trodde jeg skulde kunne rette på litt av hvert her i verden» (Stenersen 1931, 21). Dette er åpenbart noe som har foregått for lenge siden, og fortelleren later nå til å være langt mer desillusjonert og erfaren. Formuleringen «Det var i de dage …» alluderer til Bibelens stiltone og gir inntrykk av å fortelle noe som har hendt for svært lenge siden. Dagdrømmen fremstår innledningsvis som en mannsfantasi av det aller mest banale slaget: Hovedpersonen seiler med sin «lystjakt» i Nordishavet med sine kamerater, sin elskerinne, noen vitenskapsfolk, noen rike forretningsforbindelser «og kvinnfolk til både dem og mannskapet». Det hele holder på å bli litt kjedelig når de oppdager en hvalfangerbåt og håper å finne ambra. Ambra var et svært verdifullt stoff som på denne tiden ble brukt i parfyme, selv om det i seg selv lukter ille og lett kan forveksles med hvalekskrementer. Det er altså en tvetydighet knyttet til stoffet: Det er kostbart, men kan finnes gratis; det er en parfymeingrediens, men lukter fælt.

Etter mange dager med resultatløs jakt på ambra finner de det til slutt. Men her bryter fortelleren plutselig av – «Nei slik var drømmen ikke» (Stenersen 1931, 22) – og forteller om en annen drøm, en sentimental fortelling der hovedpersonen er en fattig dekksgutt som blir hundset av alle om bord, men som til slutt sikrer seg en tønne av det han tror er ambra og blir utstøtt av mannskapet på grunn av lukten. Både konkret og symbolsk er ambraen tvetydig: Den kan gjøre eieren rik, men lukten gjør deg utstøtt og isolert, slik det gikk med dekksgutten. Når han kommer til land, går han fra kjemiker til kjemiker og får gang på gang beskjed om at dette ikke er ambra, men hvalekskrementer. Alle lidelsene og ensomheten har altså vært forgjeves. Men deretter snur fortellingen en tredje gang: Jo da, han fant ambra. Han har løyet. Til slutt fant han altså ambra og ble rik. Imidlertid forteller han at rikdommen ikke bare skyldes funnet av ambra, men at han alltid har visst hvordan man skal komme seg frem i verden:

Jeg har alltid hørt til dem som kunne karre meg frem i en kø. Jeg har et eget snitt med albuen. Det tar mig i almindelighed ikke mange minuttene før jeg er forrest i køen. Står det en streng herre foran mig, så bruker jeg forsiktig albuen – kommer litt foran – stanser, tar et skritt tilbake og sier: «Unnskyld, De kom visstnok før mig. Jeg ber Dem så meget om undskyldning.» Ofte vil han da svare: «Nei, værsågod.» Folk gir gjerne fra sig noe, bare en er velklædt og litt elskverdig.

(Stenersen 1931, 23–24)

Etter hvert går det frem at fortelleren kjeder seg i sin nyrike tilværelse, og han sier med tydelig ironi at han er «forferdelig lykkelig». Han har tilsynelatende alt og har ansatt en egen sekretær til å ta seg av tiggerbrev og lignende. Han hadde egentlig tenkt å bygge noen «samfunnsnyttige bedrifter», men siden det er overproduksjon på alt mulig, var det ikke noe marked for bedriftene. Derfor har han begynt å dikte i stedet, for å få tiden til å gå, forteller han:

Så beslutter en sig en dag til å ta vekk alt det som er banalt og direkte usannferdig, og så sitter en der med 6–7 blasfemiske og uanstendige linjer og tenker: Når alle de andre skriver så langt, så er det bare fordi de underholder sine lesere med hvorledes sevjen stiger og vinden suser. Desuten det er så meget de ikke vil inn på. (sic.) De hopper over og hopper over i det uendelige for ikke å være uanstendige, og så må de lyve for å få det til å rime. Og den som lyver, trenger mange ord for å virke sannferdig.

(Stenersen 1931, 25–26)

Når man kjenner Stenersens eget liv og livsfilosofi, er det klart at denne passasjen kan leses som et skjult dikterisk program for Stenersen selv og hans korte og seksuelt direkte tekster. De andre forfatterne må omskrive driften til indirekte henvisninger om sevjen som stiger. Stenersen, derimot, tør å være konkret og direkte.

«Ambra» munner ut i et slags resignert hjertesukk: «Nei jeg vil ikke være overmett og motbydelig og ødelegge noens forhåbninger. Men jeg vilde så gjerne vite hvad mine fattige kamerater vilde gjøre, hvis de en dag mistet sin uskyld» (Stenersen 1931, 26). Det er som om fortelleren har mistet livsappetitten. Rikdommen har ikke svart til forventningene. Tapet av uskyld har fulgt med pengene: Han kan ikke lenger glede seg over dem, for han har tapt det opprinnelige og ærlige. Teksten setter altså opp en slags motsetning mellom det å bli rik, noe som krever kløkt og tvilsomme metoder, og det å kunne glede seg over livet, som krever en viss uskyld. Tvetydighetene i ambrametaforen, en illeluktende rikdomskilde, gjør slutten til en melankolsk invitt til refleksjon: Er rikdom og lykke uforenelige? Og er diktningen ikke annet enn tidsfordriv? Som litterær tekst er «Ambra» et interessant stykke innfiltrede fortellinger. Den ene drømmen avløser den andre, før det hele viser seg å være en slags metakommentar til selve skriveprosessen.

«Nille» er en klarere, kortere og mer ironisk tekst, åpenbart skrevet som et stikk til mennesker som ikke – ulikt Stenersen – var særlig interessert i det nye og fremtidsrettede. Jeg-personen i teksten uttrykker innledningsvis sin mening om ulike kjente figurer fra historien, men med et kritisk blikk: «Napoleon var ingen stor mann. Han var splitter pine gal. Alkibiades var også en narr. Det er narrestreker å klippe halen av en hund» (Stenersen 1931, 18).4 Hovedpersonens jobb er ytterst konkret: å stoppe pølser: «Jeg stopper pølser fra 7 til 4. Og jeg jukser ikke.» Hele teksten er et sammenhengende konservativt resonnement om at alt var bedre før. Flere steder er det åpenbar metapoetiske kommentarer: «Hvorfor kan for eksempel ikke våre diktere skrive slik som Ibsen skrev? Når alle er enige om at Rembrandt malte godt, hvorfor kan da ikke våre malere i hvert fall forsøke å male som Rembrandt?» (Stenersen 1931, 19). Det er et slags budskap om ikke å utfordre tradisjonen eller tenke annerledes. Men som helhet er teksten ironisk og forsøker å karikere en konservativ tenkemåte.

I «Tre kvinner» har Stenersens eksperimentlyst blitt til noe som ligner mer på en umoden spøk. I en tekst som ligner mest på et regneark, forsøker fortelleren å gi tre kvinner tallkarakterer, fra 6 til 1, på deres ulike egenskaper, som «ynde og duft», «intelligens» og «lepper». Noen små kommentarer i margen gir litt utfyllende kommentarer som «usedvanlig pen vrist» eller «Jeg liker ikke at hun bruker så meget av den søtlige parfymen. Hvordan lukter hun egentlig?». Deretter blir det regnet ut gjennomsnittskarakter for de tre kvinnene, som om hvem hovedpersonen liker best, som om tiltrekning skulle være en slags objektiv regneøvelse.

De to første kvinnene synes å være typiske representanter for borgerskapet som scorer høyt på intelligens og intellektuelle interesser. Den tredje gjør det derimot svært dårlig her (og får laveste karakter, 6). Derimot får hun beste karakter på «i sengen», med tilleggskommentaren «vill, gal, yndig, ja yndig». De to første får til slutt henholdsvis snittkarakteren 2,09 og 1,93, mens den tredje får 2,63. Men sluttkommentaren lyder «Det må være noe i veien med mine tall. Jeg likte henne med 2.63 best» (Stenersen 1931, 97). Hele prosjektet om å finne «den beste» via statistikk mislykkes altså. Kanskje kan det hele oppfattes som en slags kommentar eller spøk om mannlig seksualitet, altså at det seksuelle oppfattes som så viktig at det trumfer alle andre menneskelige egenskaper. Stenersens «venner», tallene, viser seg altså å komme til kort i mellommenneskelige forhold. Økonomens metode fører ikke helt frem: Kjærligheten motsetter seg kvantifisering. Som litteratur er kanskje denne teksten ikke Stenersens sterkeste, men viser heller hans vilje til å utfordre sjangerforventninger og lesernes oppfatninger om hva skjønnlitteratur kan være.

Denne objektiverende kvinnebeskrivelsen får et slags svar i teksten «Prinsessen av Hecklenburg-Zerlitz», en førstepersonsfortelling om hvordan jeg-personen har vunnet en tennisturnering for studenter i Oxford, da en livrékledd «chauffør» kommer inn i garderoben og gir ham et kort hvor han inviteres til middag med prinsessen av Hecklenburg-Zerlitz. Han spiser lite, mens hun drikker svært mye. Det hele ender opp med at prinsessen åpenbart bare er interessert i kroppen hans og kommer halvnaken imot ham:

«Kyss brystene mine,» sa hun plutselig.

Jeg kysset dem.

«Ta av dig.»

Jeg tok av mig.

Hun så på mig.

«Du har jo litt mave.»

Jeg stirret forferdet på henne.

«Og så er du for tykk rundt hoftene.»

(Stenersen, 1931, 91–92)

Når jeg-personen etter hvert nekter å gjøre som hun sier – «Vil du ikke?» – blir han sendt bort med en pengeseddel i neven, som en prostituert. «Først vilde jeg hive den i kaminen, men det endte med at jeg låste den ned i en skuff. Der ligger den ennu. Det er bare sjelden jeg viser den frem» (Stenersen 1931, 93). I likhet med flere av de andre tekstene fremstår fortellingen som en slags komplisert dagdrøm: Den liksom leker med tanken om å være så fysisk attraktiv som mulig. Men det viser seg at det ikke er så morsomt å være sexobjekt likevel: Når han ikke svarer på de høye kravene som «prinsessen» stiller, blir han sendt hjem igjen. Teksten – som altså beskriver objektivering av mannskroppen og mannlig prostitusjon – var kanskje mer sjokkerende ved utgivelsen enn den er i dag. I samtiden var det kanskje lettere å se de åpenbare likhetene mellom fortelleren og Stenersen selv, som jo både hadde studert i Oxford og var en ivrig tennisspiller. Dette var kanskje et bilde av ham selv som han likte å gi omverdenen, som en vinner av tennisturneringer og ettertraktet blant kvinner. Far og salmebokforelegger J.M. Stenersen var skeptisk til hele boken, og denne novellen i særdeleshet. Rolf forsvarte seg med at boken var skrevet fordi han ville «forbedre verden» og ønsket å «befri menneskene for unødige bekymringer og kvaler» (Søbye 1995, 128).

Teksten er også karakteristisk for Stenersens «økonomiske» blikk på alle ting og for hele den underliggende monetære tematikken i Godnatt da du: Alt kan kjøpes og selges, også kropper. Stenersen syntes åpenbart et slikt perspektiv – at også kroppen kan behandles som en vare – var viktig å få frem. Teksten kan gjerne ses i sammenheng med innsikter som europeiske tenkere og filosofer hadde kommet til noen år tidligere. Den tyske sosiologen Georg Simmel utga i 1900 en større analyse av selve fenomenet penger, Philosophie des Geldes (Simmel 1977). Hovedbudskapet var at vår forståelse av tingenes sanne verdi svekkes fordi vår kontakt med dem brytes av pengene. Samhandling blir i pengenes perspektiv en «transaksjon», og kvaliteter fortrenges av kvantiteter når alt blir størrelser som kan settes inn i et regnestykke. Simmel argumenterer i store trekk for at penger er den ultimative utjevning av sosiale relasjoner mellom mennesker. Alle subjektive verdier – for eksempel følelsen av takknemlighet eller et fenomen som gaveutveksling – blir kvantifiserbart med det moderne pengesystemet. På samme måte som Marx mener Simmel at pengene svekker de sosiale relasjonene. I noen av tekstene i Godnatt da du kan det altså virke som om Stenersen utforsker denne prosessen, men uten egentlig å kritisere en slik økonomisk tilnærming til livet.

Teksten «Blad av en dagbok» beveger seg bort fra det økonomiske og er i stedet en utforskning av et komplisert «jeg». Fortelleren tumler med vanskelige tanker om seg selv og omverdenen i en dagbokaktig form. Hvordan skal han greie å finne seg til rette i verden? I «Blad av en dagbok» uttrykker fortellerstemmen innledningsvis mer unorske holdninger enn noen annen i norsk litteratur. Fortelleren misliker nemlig naturen:

Ennu har jeg ikke sett et eneste landskap hvis linjer og formasjoner er såpass harmoniske at de lar mig i fred. Jeg forstår ikke dikterne, de finner jo alle mulige landskapsformasjoner vakre og harmoniske. Det må mangle dem noe – eller de ser slett ikke, for hvordan i allverden kan de ha undgått å se alt dette rotet – planløsheten og hesligheten, ja ufyseligheten i ethvert landskap? Motbydeligst virker stupene og dalslyngen. Stupene gjør mig redd og svimmel, dalslyngen gir mig kvalme og hodepine, og kaoset i det hele får mig til å fortvile.

(Stenersen 1931, 73)

Naturens variasjon og mangfoldighet virker bare uryddig og rotete på hovedpersonen, som åpenbart ønsker mer orden og struktur. Teksten tar egentlig opp klassiske modernistiske problemstillinger om forholdet mellom jeget og verden. Opplevelsen av å føle seg isolert og utenfor, å ikke bli forstått av andre og føle seg forlatt av verden, er gjennomgående. Men den har mer karakter av å være en stemningskatalog enn en egentlig gjennomarbeidet tekst. I starten er det hovedpersonens misnøye med den norske naturen som står i sentrum, og teksten utvikler seg til å bli en generell misnøye med Oslo og Oslos geografi. I likhet med andre Stenersen-tekster kommer det også her refleksjoner over kunst og virkelighet: «En merkelig idé å pynte op stuene sine med horisonter og landskaper. Horisonter og landskaper ikke gjengitt pyntelig og skånsomt av en forståelsesfull og følsom kunstner, men ‘virkelighetstro’ rett og slett. Virkelighetstro? Billeder hvor solen er en rød tiøre og stjernene gule prikker!» (Stenersen 1931, 76). Hva er virkelighet, og hvordan kan den skildres? Det er ikke lett å se for seg hva fortelleren mener er en «forståelsesfull og følsom» kunstner, men det er klart at det ikke er tradisjonell realisme som er best egnet til å skildre omgivelsene. Fortellingen legger seg altså på et slags litterært metanivå: Hvordan kan virkeligheten skildres? Teksten utforsker en autonomiestetisk posisjon gjennom å eksplisitt diskutere kunst innenfor fiksjonens ramme.

Men fiksjonen er nokså springende og utfordrende å lese. Plutselig kommer det frem at hovedpersonen egentlig bor i Skagen i Danmark for å gjøre ferdig sin avhandling om matematiske forhold i musikken. Det blir gradvis klart at fortelleren er en person som jakter på orden og system i både naturen, musikken og universet generelt. Han opplever seg i kontakt med stjerner og planeter i universet, men sliter med å stenge den «uryddige» verden ute, slik at han kan oppleve kontroll og system. Mot slutten av teksten tenker han åpenbart på å ta sitt eget liv ved å kaste seg utfor et fjell, og han drømmer om hvordan dette vil oppleves:

En nydelse tusen gange større enn noen jeg har kjent. Å, hvor det vil være deilig å seile gjennem rummet! Den voldsomme fart vil få mig til å gløde, et sekund vil jeg lyse for dem som kryper i dalen – nu fór Sten Orre gjennem rummet – og når jeg med en meteors hastighet når dalens bunn, fjorden, havet, så vil jeg ikke knuses eller ødelegges.

(Stenersen 1931, 84) «Sten Orre» var for øvrig et pseudonym Stenersen senere skulle bruke da han skrev sin analyse av krigens gang, kalt Aksen taper (1942), som ble publisert mens han var i eksil i Sverige.

Drømmen om å suse gjennom luften er åpenbart knyttet til ideer om egen storhet. Han vil «lyse for dem som kryper i dalen», og det hele fremstår mer som en merkelig dagdrøm enn en gjennomarbeidet skjønnlitterær tekst.

Avslutning

Tekstene i Godnatt da du er av varierende kvalitet, men fortsatt friske og spennende. Stenersen leker med stemmer og fortellerposisjoner, blander drøm og virkelighet og forteller direkte om svært menneskelige lengsler som er lette å kjenne seg igjen i. I norsk litteratur var han en døråpner for å innlemme de «forbudte» følelsene i hverdagen. I denne artikkelen har jeg forsøkt å utforske bakgrunnen for disse tekstene.

Stenersen var utvilsomt en eksentrisk personlighet i mellomkrigstidens Norge. Han hadde suksess i næringslivet og som idrettsmann, var en ivrig og dristig kunstsamler og en dristig og nyskapende forfatter. Derfor kan Stenersens forfatterskap lett komme i skyggen av hans andre bedrifter, særlig kunstsamlingen og forholdet til Munch. Som en del av norsk modernismehistorie er det kanskje mest interessant å lure på hva det var som fikk ham til å utvikle så nye ideer om kunst og diktning. Mye tyder på at Stenersen selv så likheter mellom aksjehandel, kunst og litteratur, og at det faktisk var en skiftende, men helhetlig livsfilosofi som la grunnlaget. Det handlet om å se fremover, gjette hva som kommer, og ikke la seg styre av fordommer eller gamle tradisjoner. Kunst og aksjehandel hadde utvilsomt ulike mål, men det var ikke poenget for Stenersen. Han var en sann modernist i den forstand at han ønsket å være på parti med fremtiden. Han følte seg rett og slett hjemme i en verden som var i konstant endring, og forsøkte å utnytte endringene til sin fordel.

Stenersen er også en modernist i den forstand at han ikke ville opphøye seg selv som kunstner, og ikke tenkte på seg selv som et unntaksmenneske. Han så ikke sin diktning og sine erfaringer som sjeldne, men som uttrykk for allmennmenneskelige opplevelser. Drømmene og det seksuelle begjæret var noe alle mennesker delte. Det var utvilsomt også knyttet en porsjon desillusjon til disse opplevelsene: Vi må kvitte oss med illusjonene, mente han. Mennesket er ikke edelt og verdig, og samfunnet er ikke rettferdig eller forutsigbart. Forfatterne må derfor skrive om noe annet enn «hvorledes sevjen stiger og vinden suser», og heller fortelle om hvordan livet og tilværelsen virkelig henger sammen.

Vanligvis blir modernisme og marked ofte tenkt på som motsetninger, i den forstand at modernisme har «sparket ifra» mot all form for markedstenkning og kommersialisme. Ved å eksplisitt ta avstand fra markedets suksesskriterier, slikt som høyt salg og «inntjening», har modernistiske kunstnere ønsket å skape en annen plattform for kritikk og utforskning. Men i lys av Stenersens liv og virke kan det være grunn til å tenke gjennom dette på nytt. Ikke fordi han var spesielt opptatt av økonomi i tekstene sine, men fordi han brukte sine erfaringer fra aksjehandel og annen spekulasjon til å tenke nytt og fremtidsrettet. Hva er sant, viktig og riktig nå? Hvordan kommer fremtiden til å bli? Ved å analysere samtiden og tenke på tilværelsen som en stadig endringsprosess hadde Stenersen et litt annerledes blikk på verden enn de fleste andre i norsk kulturliv. Det skal ikke underslås at han i mange sammenhenger tok feil: Han lyktes for eksempel ikke så godt med å selge tomter til nordmenn på Madeira på 1970-tallet, men fikk jo rett i at mange etter hvert ville kjøpe seg en bolig i varmere strøk. Og han tok også feil i at samnorsken ville slå igjennom, men har jo åpenbart hatt rett i at bokmål og nynorsk har nærmet seg hverandre.

For Stenersen var kunst og litteratur veier til innsikt, på samme måte som regnskaper og leksikon. Og som vi har sett: I Godnatt da du utforsket han sin egen livsfilosofi i litterær form. Han mente at mennesket selv var ansvarlig for sine plager. I forbindelse med en opplesning i Studentersamfundet i Oslo pekte han på at akkurat som det kunne finnes tvangstrøyer i økonomien, for eksempel ideen om at sparing alltid var bra, var religion, fordommer og tradisjon tvangstrøyer for individet (Søbye 1995, 128). Vi plager oss selv med angst og dårlig samvittighet, mente han. Derfor var det viktig å vise frem drømmer og lengsler av forskjellig slag, selv om de brøt med hva som var vanlig i norsk litteratur.

Bibliografi

Călinescu, Matei. 1987. Five Faces of Modernity: Modernism. Avant-Garde. Decadence. Kitsch. Postmodernism (2. utg.). Durham: Duke University Press.

Furuseth, Sissel, Sarah J. Paulson og Petter Aaslestad (red.) 2000. Saklighet og sanselighet: Norsk prosa-modernisme på 1930-tallet. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Hörisch, Jochen. 1996. Kopf oder Zahl. Die Poesie des Geldes. Edition Suhrkamp, Neue Folge. 998. Frankfurt a. M.: Suhrkamp.

Keynes, John Maynard. 1957. General Theory of Employment, Interest and Money. London: McMillan.

Moretti, Franco. 1998. Atlas of the European Novel, 1800–1900. London: Verso.

Olsen, Bjørn. 1996. Rolf Stenersen og hans prosasamling Godnatt da du (1931): Poetikk og tekstlesninger, med særlig vekt på modernistiske problemstillinger. Hovedoppgave, Trondheim: NTNU.

Ortega y Gasset, José. 1949. Kunsten bort fra det menneskelige. Cappelens upopulære skrifter. Oslo: Cappelen. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007061204011.

Simmel, Georg. 1977. Philosophie des Geldes. Berlin: Duncker&Humblot.

Stai, Arne. 1987. Norsk kultur- og moraldebatt i 1930-årene. Oslo: Gyldendal. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062801047.

Stenersen, Rolf. 1931. Godnatt da du. Oslo: Gyldendal. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015062508091.

––––. 1934. Stakkars Napoleon. Oslo: Gyldendal. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008041104083.

––––. 1937. Penger og tall. Oslo: Gyldendal. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008041504073.

––––. 1940. Det likner kjærlighet. Oslo: Gyldendal. https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2012092606031.

––––. 1950. Aksjer og tid-rytmer. Oslo: Gyldendal. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008042504035.

––––. 1953. Eva og Johannes. Pisken. Oslo: Gyldendal. https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2011051608093?page=3

––––. 1969. Aksjer, kunst, kunstnere. Oslo: Gyldendal. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008052200035.

––––. 1973. Synet. Oslo: Gyldendal. https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2012041208029.

Søbye, Espen. 1995. Rolf Stenersen. En biografi. Oslo: Oktober.

Watt, Ian. 1963. The Rise of the Novel: Studies in Defoe, Richardson, and Fielding. Peregrine Books. Harmondsworth: Penguin.

1Noen av disse tankene kan høres ut som et ekko av John Maynard Keynes og hans hovedverk General Theory of Employment, Interest and Money, som kom ut i 1936. Hans påvisning av «the paradox of thrift», altså at økt individuell sparing kan være uheldig for et land, har åpenbart visse likhetstrekk i Stenersens økonomiske tenkning.
2For øvrig anbefaler Stenersen fast eiendom, altså hus eller tomter i sentrale strøk, som det beste investeringsobjektet. Med fasiten i hånd er det jo lett å gi ham rett i det.
3Stenersens litterære tekster er forholdsvis lite utforsket. Et unntak er Bjørn Olsens hovedoppgave Rolf Stenersen og hans prosasamling Godnatt da du (1931): Poetikk og tekstlesninger, med særlig vekt på modernistiske problemstillinger (1996).
4Referansen til Napoleon og Alkibiades er trolig en referanse til deres status som «store menn»: Napoleon var som kjent en feiret general og statsleder, mens Alkibiades var en populær statsleder og taler i det antikke Athen. Han skal ha klippet halen av en hund for å få athenernes oppmerksomhet bort fra langt verre handlinger.
5«Sten Orre» var for øvrig et pseudonym Stenersen senere skulle bruke da han skrev sin analyse av krigens gang, kalt Aksen taper (1942), som ble publisert mens han var i eksil i Sverige.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon