I artiklen analyserer jeg forestillingen Love Theater af Fix & Foxy og dens tilblivelsesproces fra idé til prøver. Forestillingen er en form for deltagende kunst, hvor publikum sammen med en kvindelig thailandsk prostitueret genskaber situationer fra kvindens liv. Analysen viser, hvordan forestillingen arbejder med en konfliktfyldt problematik, der er mere kompleks end klassisk dramaturgi, ved at være immersiv og konceptuel. Jeg peger på forandring som en mulig position for politisk engageret teater.

Artikkelen gir en opplevelsesorientert analyse av forestillingen Myke Øyne (2016) av Artilleriet Produksjoner med manus av Kate Pendry. Den personlige tilskuererfaringen danner utgangspunktet for en diskusjon om usikkerhet og ambivalens som sentrale virkemidler for å bearbeide et kontroversielt tema, i dette tilfellet flyktningkrisen, på teaterscenen. Analysen viser hvordan forestillingens estetiske og dramaturgiske kompleksitet skaper et kritisk refleksjonsrom som presser tilskueren ut av en politisk fatigue.

Hvordan kan samtidsteater bli arena, laboratorium og katalysator for «uenighetsfellesskaper» (Iversen, 2014)? I denne artikkelen drøfter jeg teatersituasjonens potensial for uenighetsfellesskap og ser uenighet i forestillinger i relasjon til uenighet om forestillinger før jeg analyserer to eksempler på «uenighetsdramaturgier». I de kontekstsensible analysene undersøker jeg hvordan publikumets interne uenighet kommer til uttrykk, og hvordan det dramaturgisk legges til rette for denne uenigheten.

Becketts Mens vi venter på Godot er allment kjent som et ikonisk absurd skuespill om å vente på noe som aldri kommer. Sontags iscenesettelse av stykkets første akt med lokale skuespillere under Bosniakrigen er en kraftfull kulturell motstandshandling, med et budskap om hva det betyr å vente og opptre som levende i en beleiret by. Å spille teater under slike omstendigheter vil ifølge denne artikkelen bety å igangsette en performativ maskin som utfordrer Clausewitz’ begrep «krigsteater».

Kapitlet omhandler motstand og dilemmaer som oppsto i forkant av premieren på teaterforestillingen TABU. Kunstneriske ambisjoner skulle balanseres med kriminalforebyggende intensjoner og samtidig inngå i ungdomsskolers hverdag. Ved å anvende begreper og perspektiver fra Jacques Rancière undersøkes fenomenet motstand og ulike forståelser av kunst. Videre problematiseres voksnes makt til å avgjøre hva som er (u-)egnet for et ungt publikum.

Denne artikkelen tar utgangspunkt i et samarbeidsprosjekt mellom teaterutdanningene ved et russisk og et norsk universitet og diskuterer hvordan ulikhet og uenighet om teatertradisjoner og undervisningsfilosofi kan brukes som en ressurs. I diskusjonen benyttes teori om demokrati og utdanning og teori om uenighetsfellesskap. Erfaringene oppsummeres med at trygge rammer, fleksibilitet og vektlegging av praktisk handling der alle kan bidra, er viktige faktorer for at et samarbeid skal fungere godt.

Etter terrorhendelsene 22. juli 2011 ble to kunstprosjekter i offentlig rom, Tori Wrånes’ skulptur Fantasihjelmen (2012) i Kristiansand og Vanessa Bairds maleri To Everything There is a Season (2013) i Oslo, tolket i lys av 22. juli og vurdert som for sterke for brukerne av omgivelsene de var ment å skulle inngå i. Artikkelen undersøker de offentlige debattene som var knyttet til de to prosjektene, og hvordan det oppsto et konfliktuelt forhold mellom kunstfaglige vurderinger og hensynet til psykososial helse.

I artikkelen argumenteres det for hvorfor det å møte samtidskunst, også den som oppleves som kontroversiell og konfliktfylt, kan ha en relevans i barn og unges liv generelt og i skolen spesielt. I artikkelen anvendes begrepet «dissens» (Rancière, 2010) i en kunstdidaktisk sammenheng (Skregelid, 2016). Det synliggjøres hvordan uenighet og motstand som møter med kunst kan invitere til, kan være en ressurs som kan føre til nye blikk på en selv og omverdenen, her omtalt som «subjektiveringshendelser».

Denne artikkelen undersøker hvordan målgruppetenkning kan utløse en konflikt og samtidig være en ressurs i en kunstnerisk prosess. Den tar utgangpunkt i et pilotprosjekt ved Sørlandets Kunstmuseum og drøfter en spenningsfylt hendelse i møte med målgruppa (barn på 2 år). Målgruppetenkning støter her på kunstnerens interesse av å fastholde en kunstnerisk autonomi. Konflikten beskrives og undersøkes fra prosjektlederens perspektiv. I konklusjonen ligger en oppheving av det tilsynelatende paradoksale.

Det finnes mange nyanser og mulige tolkninger av et musikkprosjekt som foregår på okkupert territorium. I dette kapitlet brukes Boltanski og Thévenots legitimeringsteori for å analysere musikksamarbeidet mellom Palestina og Norge (2002–2017). Tre fremtredende narrativer, som alle er sterkt sammenvevde, diskuteres i teksten: musikk som palestinsk motstand, musikk som inspirasjon og musikk som et verktøy i internasjonal bistand.

Kan utviklingsprosjekter med musikk, kunst og kultur i form av offentlige festivaler bidra til å bearbeide de sosiokulturelle konsekvensene av krig og voldelige konflikter? I så fall, på hvilke måter kan man tilrettelegge festivalene? I dette kapitlet presenteres forskning fra et større prosjekt som ble utført av kulturdepartementets etat for kunst og kultur Kulturtanken (tidligere Rikskonsertene). Prosjektet som ble finansiert av Utenriksdepartementet i perioden 2009 til 2018, var et samarbeid mellom utviklingsorganisasjonen Sevalanka Foundation på Sri Lanka og Kulturtanken.

Musikkakademiet i Sarajevo var den eneste offisielle musikkinstitusjonen som var i virksomhet gjennom Bosniakrigen, som varte fra 1992 til 1995. I dette kapitlet gjengis og drøftes fortellinger fra tidligere musikkstudenter ved akademiet. Fortellingene gjenspeiler hvordan musikken spilte en viktig rolle for den enkelte i en konfliktfylt tid. Analysen viser hvordan musikk ble erfart som en kilde til håp, stabilitet, fremtidstro og motstandskraft.