Den enkeltes selvbestemmelsesrett har fått stadig større betydning i vergemålssaker. Et vergemål skal være tilpasset den enkelte person, og skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig ut fra vergehavers ønsker og behov for bistand. Disse prinsippene var helt sentrale ved utformingen av vergemålsloven fra 2010, som trådte i kraft 1. juli 2013.

Loven innebar en rettslig og organisatorisk reform på vergemålsområdet. Siktemålet med reformen var å sørge for økt rettssikkerhet, økt rettslikhet og økt kvalitet i vergemålsforvaltningen.

Ved reformen ble de kommunale overformynderiene lagt ned, og vergemålsmyndigheten i første instans ble overført til fylkesmannsembetene med Statens sivilrettsforvaltning (SRF) som overordnet forvaltningsorgan og klageinstans.

Sivilombudsmannen har behandlet flere klager på vergemålsforvaltningens avgjørelser. Uttalelsen fra 8. april 2020 (sak 2019/3520) synliggjør flere av vergemålslovens grunnprinsipper og hovedhensyn.

Saken gjaldt SRFs stadfestelse av Fylkesmannens vedtak om å frata en mor vergeoppdraget for sin voksne sønn. Sivilombudsmannen kom til at vedtaket var ugyldig. I tillegg ba Sivilombudsmannen SRF vurdere tiltak som kunne bøte på den urett vergehaver og moren var blitt utsatt for.

Sakens rettslige side i et nøtteskall

Etter vergemålsloven § 29 andre ledd første punktum kan en oppnevnt verge fratas vervet som verge dersom det er «til det beste» for vergehaver. Saken illustrerer i første rekke kravene til forsvarlig saksutredning av vergehavers interesser, og vergehavers rett til å bli hørt.

Sivilombudsmannen mente at de momentene som SRF hadde vektlagt, var utilstrekkelig utredet og dels usaklige. I tillegg hadde vergehaver ikke blitt forsvarlig hørt før vedtaket ble fattet. Dersom vergehavers syn hadde blitt innhentet, ville dette antakelig ha vært avgjørende.

Sakens bakgrunn

Vergehaver er en ung mann som var til utredning på en helseinstitusjon. Hans mor var oppnevnt som verge. Ved utskrivning mente helseinstitusjonen at vergehaver måtte bo på institusjon, og kommunen hadde institusjonsplass klar til ham.

Vergehaver ønsket selv å bo i egen leilighet i foreldrenes hus. Vergen mente at vergehavers helsetilstand var god nok til at hans ønske måtte respekteres.

Kommunen og helseinstitusjonen hvor vergehaver hadde opphold, sendte bekymringsmelding til Fylkesmannen. Bekymringsmeldingen var i hovedsak begrunnet med at vergen motsatte seg at vergehaver skulle bo på kommunal institusjon.

Med henvisning til vergemålsloven § 29 andre ledd første punktum kom SRF til at det var til vergehavers beste at moren ble fratatt vergeoppdraget for sin sønn. SRFs vedtak ble klaget inn til Sivilombudsmannen.

Nedenfor oppsummeres noen hovedpunkter i Sivilombudsmannens uttalelse.

Vergens handlinger må vurderes på bakgrunn av vergehavers konkrete situasjon

Sivilombudsmannen poengterte at utgangspunktet for hva som er god ivaretakelse av vergehavers interesser, vil avhenge av vergehavers tilstand og livs- og leveforhold på det aktuelle tidspunktet. Vergens handlinger må derfor bedømmes i lys av en helhetlig vurdering av vergehavers konkrete situasjon. Dersom det ikke er foretatt en tilstrekkelig analyse av vergehavers situasjon som vergens handlemåte er vurdert ut fra, kan ikke vergens handlemåte alene begrunne at fratakelsen av vergeoppdraget er til det beste for vergehaver. Fratakelsen vil i så fall fort være ugyldig.

Det er legitimt for en verge å ha saklige innsigelser til helsefaglige vurderinger

SRF mente at det ikke ligger til vergens rolle å ha diskusjoner med helsepersonellet om vergehavers diagnose. Ifølge SRF måtte vergen bygge på det som myndighetene mente var den «beste tilgjengelige medisinske vurderingen».

Sivilombudsmannen var ikke enig i dette. Vergen kan ha gode grunner for innsigelser både mot diagnosen og mot det tjenestetilbudet som det legges opp til med utgangspunkt i diagnosen. Vergemålsmyndighetene må derfor ta stilling til om vergens innsigelser er saklige og forsvarlige. Uten en slik vurdering kan ikke vergens innsigelser i seg selv være et lovlig grunnlag for å frata vergen oppdraget.

Sivilombudsmannen pekte i tillegg på at uenighet om utforming av tjenestetilbud normalt bør håndteres gjennom de mekanismer for klagebehandling som følger av det aktuelle tjenesteregelverket, og ikke ved å reise spørsmål ved om vergen opptrer til vergehavers beste.

Både vergen og vergemålsmyndighetene må vurdere betydningen av tvangsvedtak mot vergehaver

Det følger av vergemålsloven § 21 fjerde ledd at en verge ikke kan samtykke til bruk av tvang overfor vergehaver.

SRF hadde ikke tatt stilling til om «spørsmålet om bruk av tvang overfor vergehaver» hadde vært bestemmende for mors motstand mot institusjonsoppholdet i kommunen.

Etter Sivilombudsmannens syn manglet det da en viktig faktor i det vurderingsgrunnlaget SRF bygget på. SRF burde blant annet ha tatt stilling til om det lå utenfor mors mandat som verge å samtykke til at sønnen skulle flytte til institusjonen. Uten en slik vurdering var det vanskelig å se at SRF hadde et «tilstrekkelig og forsvarlig grunnlag» for sin oppfatning om at mors motstand mot at vergehaver skulle flytte til institusjon, viste at hun ikke ivaretok vergeoppdraget på en god måte.

Samtykkekompetent vergehaver skal høres i sak om fratakelse av vergeoppdrag

SRF hadde ikke avklart hva vergehaver mente om hvorvidt moren skulle fratas vergeoppdraget. Begrunnelsen var dels at vergehavers syn uansett ikke ville være avgjørende.

Sivilombudsmannen var ikke enig i at vergemålsmyndighetene kunne unnlate å høre vergehaver. En samtykkekompetent vergehavers syn på fratakelse av vergeoppdraget vil normalt være avgjørende.

Sivilombudsmannen viste til flere kilder som fremhever lovens utgangspunkt om at vergehaver har selvbestemmelsesrett og at vergemålet ikke skal gå lenger enn det som er nødvendig ut fra vergehavers ønsker og behov for bistand (det minste middels prinsipp).

Ut fra sammenhengen i regelverket, og de grunnleggende hensynene som loven skal ivareta, ga Sivilombudsmannen uttrykk for følgende:

«Der en verge fratas vervet, skal det oppnevnes ny verge, jf. vergemålsmyndigloven § 29 andre ledd tredje punktum. At vergehaver skal samtykke i opprettelsen og omfanget av vergemålet og til hvem som skal være verge må også gjelde ved oppnevning av ny verge. Hensynet til vergehavers selvbestemmelsesrett tilsier derfor at der vergemålsmyndighetene vurderer å frata en oppnevnt verge oppdraget, må en samtykkekompetent vergehaver varsles og høres. Han eller hun må både gis mulighet til å trekke sitt samtykke til selve vergemålet, og til eventuelt å samtykke til oppnevnelse av ny verge. Hensynet til selvbestemmelsesretten, og hensynet til sammenheng i regelverket, tilsier dermed at vergehavers mening om hvem som skal være verge i det minste må tillegges betydelig vekt også ved eventuelt bytte av verge.»

I den konkrete saken måtte vergehaver anses samtykkekompetent i spørsmålet om fortsatt vergemål.

SRF hadde lagt til grunn at det var uklart hva vergehaver mente om spørsmålet om fratakelse av vergeoppdraget. Verken Fylkesmannen eller SRF hadde tatt initiativ til å avklare hva som var vergehavers mening. Saken var da ikke tilstrekkelig utredet.

Sivilombudsmannen sa seg for øvrig enig med SRF i at vergehavers vilje har stor vekt også der vedkommende ikke er samtykkekompetent.